Det er kanskje ikke like mye nytt i lørdagens uttalelser om regjeringsspørsmålet fra Lars Sponheim som det Klassekampen vil at det skal framstå som, men det forteller egentlig mest om hvor feil det har vært å ta Venstres kategoriske nei til FrP for god fisk. Nå stadfester Sponheim at selv om Venstre vil oppfatte seg som i opposisjon til enhver regjering de ikke selv inngår i, vil de kunne samarbeide med den fra sak til sak i Stortinget. Dette gjelder uansett om regjeringssjefen heter Jens Stoltenberg eller Siv Jensen, noe som i praksis betyr at Sponheim nå går tilbake på at han nødvendigvis vil foretrekke en ren Ap-regjering framfor en regjering hvor FrP inngår. Både Klassekampens Anders Horn og statsminister Stoltenberg har sånn sett rett når de hevder at signalene fra Venstre-leder betyr at et FrP/Høyre-samarbeid nå er blitt mer sannsynlig, og at et borgerlig storting vil medføre en borgerlig regjering. Når Venstres forhold til FrP er iferd med å bevege seg fra prinsipiell fiendskap til et spørsmål om realpolitiske smertegrenser, uttrykker det på den ene siden en – sett med borgerlige øyne – nødvendig og ønskelig respekt for FrP, men på den andre siden også en sannsynligvis overdreven tro på egen forhandlingsmakt fra Venstres side.
Det nye signalet er også i beste fall politisk risikabelt. Den delen av den borgerlige velgermassen som synes et regjeringsskifte er det viktigste uansett, kan nå ha fått en ekstra grunn til å stemme på Venstre; eller i det minste en grunn mindre til å ikke gjøre det. Tidligere kunne du ikke vite om din Venstre-stemme ville føre til en borgerlig regjering. Nå ser det ut som om Sponheim har ryddet den tvilen av veien. Utfordringen er snarere de velgerne som var fornøyde med den linja partiet hadde lagt seg på helt fram til Sponheim flyttet den idag. Dette gjelder flere tyoer velgere.
Det er trygge, borgerlige velgere som har ønsket å stemme Venstre blant annet for å holde FrP utenfor innflytelse. Venstre gjorde et taktisk skup da de kom Kristelig Folkeparti i forkjøpet med å stenge døra for samarbeid med FrP, men det er langt fra sikkert at de velgerne som slo seg til ro med Venstres FrP-veto, vil se med like blide øyne på at Sponheim nå igjen åpner døra på gløtt. Og det er de urbane, velutdannede, miljøbevisste velgerne som kanskje ligger mellom Venstre og SV et sted. Det spørs om Venstres forholdsvis utopiske nei-til-oljeboring-veto har noen særlig større verdi enn vetoet mot FrPs innflytelse engang hadde.
Og her ligger Venstre største utfordring begravet. Uansett hvor mye Lars Sponheim måtte mene at han har sitt på det tørre i forhold til hva han har sagt før, vet vi ikke hvordan velgerne vil reagere. Fordi mange velgere ønsket å høre at Sponheim avskrev å bidra til at FrP kommer i regjering, kan det derfor bli ekstra vanskelig for ham å forklare hvorfor han ikke tok ansvar for å hindre det. Symboleffekten av en FrP-dominert regjering vil bli like stor uavhengig av hvorvidt Venstre var entuastisk eller motvillig i å la den leve. Jeg tviler på at han får nok til tid i TV-debattene til å forklare forskjellen på en måte som er forståelig og akseptabel for den typen V-velgere som kan møte de nye signalene med skepsis.
Overfor nettopp disse velgerne gjenstår dermed hovedsakeligg en sjanse: Håp at regjeringsspørsmålet er mindre viktig for velgernes partivalg enn det journalistene som gjør det til en hovedsak, tror. Det kan meget vel være, og da kan Venstre håpe at budskapet om klimagassreduksjon, gründerånd og modernisering tar opp mye av plassen som eller ville blitt brukt på regjeringsspørsmålet. Om det er slik, blir det også mindre viktig at Venstre har fungert som parlamentarisk englevakt for H/FrP-byrådet i Oslo, fordi diskusjonen om samarbeidskonstellasjoner bør overlates til drøftelser etter valget. Da kan V slippe unna.
Men personlig tror jeg Sponheim nå risikerer å miste mange av de velgerne som har oppfattet ham som en borgerlig garantist. Og det uten at han nødvendigvis kan etterfylle med horder av fornøyde borgerlige velgere som vil belønne ham for gått ett skritt lenger for å bidra til regjeringsskifte. Jeg tror den største kategorien er større enn den andre.
Uansett har Venstre nå klart å rope høyt nok til å sikre at de ikke lenger føles irrelevante i diskusjoner om regjeringsmakt. Det nedslående for V må selvsagt være at det først og fremst er for FrP/Høyres ambisjoner at V er relevant. Noe troverdig eget alternativ har de ikke. Faktisk kanskje i enda mindre grad enn før.
**
Jørgen Lien