…hedre John Hughes’ minne? Det beste måten å minne denne mesteren innenfor den moderne tenåringskomedien er selvsagt å hans mest opplagte mesterverk, som Breakfast Club og Skulk med stil, eller den stadig nokså friske Pretty in Pink, som han skrev til manus til. Men de seneste dagene er det også skrevet en rekke innsiktsfulle minneord over ham, som foruten å gi sterk trang til å se filmene en gang til, også setter ham inn i en bredere kulturell kontekst. Slates Dana Stevens kaller filmene hans like viktige for åttitallets ungdomskultur som Marlon Brando og J.D. Salinger var for femtitallet; Entertainment Weeklys Owen Gleiberman undrer seg over hvordan en mann i midten av trettiårene kunne kommunisere så godt med ungdommer; Roger Ebert beundrer hvordan han smeltet sammen en uanstrengt humor med øyeblikk av uironisk alvor, og så er det dette, så tenksomt, fra New York Magazines David Edelstein: «I often found his films difficult to watch. I didn’t buy the relationships, and I couldn’t get past the self-pity and anger. But I did realize, more and more, how wrong I was in thinking Hughes—with his plundering of pop hits and self-conscious use of teen slang—pandered to the youth market. His vision was consistent, his movies of a piece. He was a very personal commercial director.» Hvis du kan få tak i den, les også Jan Thomas Hasselgreens artikkel om Hughes fra Z Filmtidsskrift 2/2008. Lettere tilgjengelig er Henrik Uth Jensens bokanmeldelse av en antologi om hans’ ungdomsfilmer fra det fine danske nettmagasinet 16-9.dk. John Hughes vil bli savnet, også av oss som er likevel gamle som Breakfast Club.
…minnes Svend Auken? Den sosialdemokratiske statsminister Danmark aldri fikk døde denne uken, av kreft. Hans trettiåtte år lange karriere som folketingsmedlem, partileder, intrigant, miljøvernminister, og både frivillig og ufrivillig leder av Socialdemokraternes venstrefløy og den såkalte Auken-fløyen etter at han ble kastet som partileder, er utmerket innkapslet i Hans Mortensens gruppeportrett på partiets mektige kvartett (Auken, Mogens Lykketoft, Poul Nyrup Rasmussen, Ritt Bjerregaard) i boka De fantastiske fire. Information har gjort en forbilledlig jobb med å ære den så altfor tidlige bortrevne mannen, og Danmarks mest kompromissløse, kulturradikale journalist, Georg Metz, skrev et vakkert minneord over ham i weekendutgaven. Klassekampen oversatte Informations siste intervju med Auken, fra juli, som etterlater bildet av en usvikelig engasjert og optimistisk mann, som bedre enn nesten noen annen kunne gi en moralsk begrunnelse for sosialdemokratiets nødvendighet. Skrivekollektivets egen Stein Ove Lien har også skrevet om Auken og lederkampen i flere omganger (se her og her). Det er en av de virkelig store som er borte. Men det som kanskje er aller vanskeligst å innfinne seg med, er at det tilsynelatende ikke finnes noen til å føre arven videre, enn så lenge Mette Fredriksen stadig holder seg i bakgrunnen.
…minnes Sir Bobby Robson? Trenerlegenden døde for en uke siden, og utløste kollektivt vemod i redaksjonen. Uansett hvilket fotballag som måtte ligge ens hjerte nærmest, var det fullstendig umulig ikke å beundre Robson. Ikke bare for hans imponerende resultater og omfangsrike karriere, som tok ham fra England til Holland, Portugal, Spania og tilbake til England, men kanskje enda mer for hans utømmelige kjærlighet til fotball. Robson levde av og for sporten, og det ga en ekstra vemodig følelse å se Sir Bobby besøke St. James’ Park i Newcastles siste desperate hjemmekamper forrige sesong. Nå har begge måttet gi opp. Dette alene er grunn god nok til ønske Newcastle en rask retur til Premier League. Guardian, alltid en grundig fotballavis, har ledet an i hyllesten av Robson (her, her, her). Skrivekollektivet slutter seg til Louise Taylors ord: «To put it simply, Sir Bobby Robson had class«.
**
Jørgen Lien
_________________________________________________________
Kollektivets skribenter gir deg sine kortfattede, vennligsinnede bud på hva du kanskje burde lytte til, se, lese eller snakke om de nærmeste dagene.