…gå til kilden for høstens såkalte kulturkamp – igjen? Få har rammet kulturkampen så presist inn som Informations kultur- og helgeredaktør Rune Lykkeberg gjorde i fjorårets store debattskrift Kampen om sandhederne. Her gir Lykkeberg en grundig analyse av hvilken mentalitetsendring som beredte grunnen for Anders Fogh Rasmussens systemskifte ved valget i 2001. Boken er tung på teoretiske og litterære referanser, og dersom du likevel ikke vil lese det hele (men det bør du), utlegges det praktiske og politiske perspektivet med sedvanlig venstreorientert, selvpiskende klarhet i denne samtalen mellom Lykkeberg og DRs Niels Krause-Kjær i radioprogrammet Krause på tværs. Her hjemme har Magnus E. Marsdal grepet mange av de samme poengene i boka FrP-koden. Hemmeligheten bak Fremskrittspartiets suksess (2007) for å kreve en mer folkelig og løsningsorientert venstreside. Likeledes står den umistelige Carsten Jensen denne sommeren klar med et nytt essay hvor han – blant annet, og ad omveier – forklarer hvorfor den opprinnelige danske kulturkampens medløpere egentlig undervurderer befolkningen. Det er godt å ha ham tilbake.
…la danskene legge en del av premissene også for sommerens andre store kulturdebatt, den om forholdet mellom Kjartan Fløgstad og Tore Pryser, men som i mindre personfokuserte termer dreier seg om forholdet mellom skjønnlitteratur og sakprosa? Den nevnte Carsten Jensen, en av Danmarks skarpeste essayister og en av den store danske kulturkampens viktigste mot-stemmer, skriver nemlig innsiktsfullt om hva som står på spill når en forfatter begår en roman, i motsetning til når han setter seg ned for å argumentere fram det kritiske essay: «Det, jeg prøver at sige, er, at romaner ikke skrives ligesom et essay: som en kæde af argumenter, der munder ud i en foreløbig konklusion. Tilværelsens almindelige mangel på eksakthed er essayets og romanens fælles domæne, men essayet argumenterer sig igennem tågen. Romanen gør noget andet.» For den som vil ta diskusjonen om berøringspunkter mellom skjønnlitteratur og sakprosa litt lenger enn til sleivete påstander om at en romanforfatter bør holdes til samme standarder som en faghistoriker, anbefales Arne Mellbergs behandling av temaet i essayet Å reise og skrive (2005), og hans intellektuelle selvbiografi for tidsskriftet Samtiden. Carsten Jensen havnet selv i skuddlinjen for sine fremragende reiseskildringer Jeg har sett verden begynne (1998) og Jeg har hørt et stjerneskudd (1999).
…sende dårlig karma til Chicago? Et sterkt utslag av misunnelse var iallfall min første følelse da jeg hørte om planen om at Bruce Springsteen denne høsten skal spille hele sitt klassiske Born To Run-album (1975) live i Chicago. Eventuelt kan du glede deg over at Springsteen ikke er alene blant verdens fremste artister om konseptuelle nytolkninger av egne sanger. Van Morrison gjenspilte Astral Weeks for publikum ifjor, og i en annen ende av skalaen har uimotståelige låtskrivere som Randy Newman (The Randy Newman Songbook, 2003), Jackson Brown (Solo Acoustic Volume I/II, 2005/2008) og James Taylor (One Man Band, 2007) alle de seneste årene gjort nye dykk sine egne diskografier (at Alanis Morisette for noen år siden gjorde en kjedelig nyinnspilling av debutplaten Jagged Little Pill, eller at Gavin DeGraw utstyrte gjennombruddet Chariot (2003) med croonerøvelsen Chariot Stripped, er det kanskje like greit å glemme). Uansett hva du måtte mene om Phil Spectors ego og levesett var det ellers ett og annet å hente også på den skrekkelig navngitte nyutsendelsen Let It Be…Naked (1970/2002). I kategorien tribute-plate, er det ingen tvil om at de siste årenes beste og viktigste tilskudd er Rufus Wainwrights versjon (2007) av Judy Garlands legendariske konsert i Carnegie Hall, men kollektivet står også stadig inne for sin varme anbefaling av Jay Brannans coverplate In Living Cover (2009).
**
Jørgen Lien