Hva blir Sarah Palins neste trekk?

Det har snart gått en uke siden Sarah Palin kunngjorde at hun snart vil gå av som guvernør i Alaska, men det har ikke blitt enklere å forstå verken hvorfor hun gjorde det eller hva hun har planer om å gjøre istedet. I likhet med så å si alle andre følgere av amerikansk politikk, var min første innskytelse at dette var tjuvstarten på presidentkampanjen i 2012, men det var før jeg leste den meget underlige talen som ledsaget kunngjøringen. For en som allerede slet med påstander om at hun manglet den politiske erfaringen og slagkraften til å bli en troverdig presidentkandidat, er det i utgangspunktet neppe noe sjakktrekk å trekke seg allerede litt over halvveis i sin første og eneste mandatperiode, men kanskje enda mer problematisk er det at hun stadig ikke for sitt bare liv klarer å forklare hvorfor hun gjør det. Forklaringen på pressekonferansen var faktisk så usammenhengende, hissig og sammenrasket at den eneste plausible årsaken virker til å være at Palin plutselig fikk nok, og at dette faktisk er slutten på hennes nasjonale ambisjoner. Men den tanken holder bare fram til vi husker på at den selvrettferdige utskjellingen av media, og posisjoneringen av seg selv som den oppofrende og ujålete regular Jolene tilfeldigvis sammenfaller nøyaktig med det imaget hun eventuelt kommer til å bygge en eventuell framtidig kampanje rundt, ispedd politisk konkretisering og forhåpentligvis til og med sakskunnskap.

Selv sier uselviske Sarah Palin, aldri fremmed for å snu elementær logikk på hodet, at hun trekker seg som guvernør fordi hun ikke er en som gir seg. MSNBCs alltid årvåkne Rachel Maddow har selvsagt endevendt dette i dagevis, men la meg prøve selv likevel: Sarah Palin, som mener at alle de (hovedsakelig grunnløse) etterforskningene av etiske uregelmessigheter i hennes administrasjon etter hvert har kostet Alaska nok skattekroner og politisk handlekraft, har altså kommet fram til at den beste måten å vise at man ikke lar seg kneble, er å gi fra seg makten til noen. For å bevise at politikken i Alaska ikke kan avspores av demonstrasjonsanklager om korrupsjon, velger Sarah Palin indirekte å gi sine motstandere rett, ved å innrømme at hun ikke har den gjennomslagskraften og pågangsviljen som skal til for å gjenvinne dagsorden. I møte med samme type anklager som hun selv ble valgt på å ta et oppgjør med, velger hun simpelthen å late som om folket som har valgt henne heller vil spare skattekroner enn å ha en folkevalgt guvernør. Det var kanskje ikke så altfor langt fra sannheten når New York Times-spaltisten Gail Collins spådde at demokratenes angrep på en eventuell presidentkandidat Palin vil bestå av det retoriske spørsmålet om hvorvidt man kan stole på om hun vil tjenestegjøre en hel mandatperiode, eller om hun istedet vil finne ut etter to-og-et-halvt år at jobben likevel ikke var den hun forestilte seg.

Mange av dem som er opptatt av å avvise slike billige poenger – som riktignok har en sviende kjerne av substans i seg – ønsker tilsynelatende å dempe forventningene om at Palin kommer til å være kandidat i 2012. Det ironiske er imidlertid at det at de stiller spørsmålet om ikke den snart forhenværende guvernøren faktisk mente det hun sa, og at dette skal betraktes i et isolert Alaska-perspektiv, så passer også dette fint inn i fortellingen om hvorfor Sarah trengs i 2012. For da handler det – nok en gang – om at familiekvinnen Palin trakk en strek i sanden, gjorde opp status med seg selv, og på en bisarr men underlig konsekvent måte også med velgerne, og fant ut at hun ikke ville være med på en slik tilspissing av landets politiske kultur. Å skyve mesteparten av skylda over på mediene og anonyme politiske motstandere får kanskje Sarah Palin til å se svekket ut hos Washington-kommentariatet, men på den republikanske grasrota kan det fort fungere som bare enda en bekreftelse. Ikke bare på medias forutinntatthet, men også på Palins egen paradoksale prinsippfasthet. Bare slik kan det å gi seg bli den eneste verdige måten å kjempe videre på. Og husk at det er denne grasrota som sitter med størsteparten av makta i nominasjonsvalget i Iowa.

Det er helt umulig å spå hvordan det politiske terrenget vil se ut tre år fra nå, men hvis det ligner bare litt på dagens, og dersom Palin til slutt skulle bestemme seg for at kampen for hennes saker og verdier best kan føres fra Det Hvite Hus, er det nærliggende å mene at hennes beste mulighet til å vinne den republikanske nominasjonen er hvis grasrota tenker mer på sine egne enn partiets interesser. Det er ingen grunn til å forvente at Barack Obama skal være en helt annen type kandidat i 2012 enn i 2008, selv om vi ikke vet noe om hvorvidt populariteten vedvarer, og da kan det bli en blodig affære. Om Palin, som republikanernes motkandidat, da fremdeles representerer en kombinasjon av sosialkonservatisme og økonomisk populisme, er det grunn til å forvente at republikanerne ennå ikke har tatt inn over seg hvorfor valgvinden har snudd så radikalt imot dem ved de siste par årene. Med mindre Palin er en helt annen kandidat i framtida, er det vanskelig å se for seg at ikke selve nominasjonen blir høydepunktet i hele kampanjen.

Og bakom lurer en av dem som, i motsetning til Sarah Palin, faktisk har drevet en presidentkampanje før, tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney. Palins erfaring og gjenkjennelseseffektiv som visepresidentkandidat skal selvsagt ikke undervurderes, men det skal heller ikke republikanernes tendens til å belønne den som til enhver ser ut til å ha tilrevet seg den moralske arveretten til nominasjonen. Uansett hvor mye Mike Huckabee måtte protestere, så er det Romney som har denne posisjonen idag. Og hvis Romney nå fortsetter å holde seg til den kompetente, økonomisk-konservative linja han har lagt seg på etter at Obama ble valgt, kan han med tid og stunder bli et mulig samlingspunkt for de store delene av det republikanske establishment som mener at Palin umulig kan vinne et valg. Det skader selvfølgelig heller ikke at Romney har beholdt lojaliteten fra sin indre sirkel, eller at han kan finansiere nærmest hva det skulle være av egen lomme. Hvis Romney nå snart kunne bestemme seg for først og fremst å være en dyktig politiker, så ligner han en forhåndsfavoritt.

Alt dette er selvsagt dårlige nyheter for Mike Huckabee, i den grad også han ønsker en ny sjanse. Hans plass i det republikanske 2008-feltet var bygget på at han var den eneste ekte sosialkonservative kandidaten, og når motkandidatene var John McCain, som aldri har ønsket å være sosialkonservativ, og værhanen Romney, ble konkurransen nokså enkel så fort han fikk kjeppjaget senator Sam Brownback etter partimøtet i Ames, Iowa. Et Palin-kandidatur kommer nesten garantert til å sikre at han ikke får ha denne posisjonen en gang til. Huckabee nådde ikke så langt som han gjorde fordi han nødvendigvis var en god kandidat (flatskatt-forslaget og underlige utenrikspolitiske uttalelser tydet tvert imot på det motsatte), men fordi han var en mer nytenkende og ukonvensjonell politiker enn alle de andre. Selv om en prøverunde som visepresidenkandidat kanskje burde tilsi at hun nå er en del av det politiske establishment, så er det likevel det samme imaget som Sarah Palin ønsker seg. Det er neppe plass til at de deler det.

Vi skal selvsagt verken glemme avtroppende Minnesota-guvernør Tim Pawlenty, kronikkskribent Newt Gingrich eller Mississippi-guvernør Haley Barbour, men så lang tid fram til nominasjonskampen går inn i høygir, er det de etablerte navnene som skinner klarest hos republikanerne. Og aller klarest skinner Sarah Palin. Utfordringen er at stjernestatusen er det eneste som framstår som klart ved henne for øyeblikket.

____________________________________________________

Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*