Det skjedde. Eller, det kommer til å skje, endelig. Med dagens melding om at Minnesotas høyesterett enstemmig har avvist Norm Coleman påstand om uregelmessigheter i opptellingen av stemmer i det svært jevne senatsvalget i november ifjor, og Colemans egen innrømmelse av nederlaget, kan Al Franken faktisk snart ta plass som Minnesotas neste senator. Det har riktignok vært det sannsynlige utfallet i mange, mange måneder allerede, men nå er det altså alvor. Colemans vilje til å bære den republikanske obstruksjonistfanen på vegne av sine svekkede eks-kollegaer strekker seg tilsynelatende ikke til å bringe saken inn for amerikansk høyesterett, og guvernør Tim Pawlenty kan snart sette sin signatur på papiret som bekrefter det formelle valgresultat, som viser en seiersmargin for Franken på 312 stemmer, et av de jevneste valg i Senatets historie.
Dermed kan Franken, en av de virkelige outsiderne i valgperioden 2008, endelig krone en forbausende disiplinert kampanje. Franken er den tidligere komikeren som for noen år siden bestemte seg for å omsette sine vidt distribuerte, og kontroversielle, liberale standpunkter i en politisk karriere. Fra å skrive politiske nidskrifter med titler som Lies and the Lying Liars Who Tell Them: A Fair and Balanced Look At The Right og Rush Limbaugh Is A Big Fat Idiot, måtte Franken nå forsøke det aller vanskeligste for en komiker; å bli tatt alvorlig. Hadde ikke Franken vært en faktisk talentfull politiker kunne han med letthet ha endt opp som en rakrygget liberaler perfekt tilpasset den progressive velgermassen i et demokratisk primærvalg, og deretter som et enkelt bytte for den – dengang – ikke direkte upopulære, og dessuten forholdsvis moderate, sittende senator Norm Coleman i selve senatsvalget. Men Franken var smart nok til å drive kampanjen sin på gamlemåten, ved først å sette seg i respekt innad i eget parti gjennom å satse på kontakt med vanlige velgere istedet for å stole på sitt kjente navn, og deretter ved å effektivt å utnytte det sure klimaet for republikanske kandidater til å klebe Coleman til George W. Bush. En mann som Mitt Romney kan sikkert dele endel erfaringer med Franken når det gjelder vanskene med å forandre offentlig image, men Franken lyktes bedre enn Romney, simpelthen fordi førstnevnte ikke samtidig forkastet alle de tingene han tidligere hadde trodd på, som den nyfrelste kulturkrigeren Romney gjorde i sin presidenkampanjen i 2007-2008.
Selv om vi ennå ikke kan være helt sikre på hva nederlaget betyr for den politiske framtida for Coleman, er det sannsynlig at den uansett stopper her. Å møte Franken i 2008 ble tidlig ansett som en gavepakke for Coleman, men kombinasjon av Franken overraskende profesjonelle kampanje og en dårlig valgkampen fra den sittende senatoren, gjorde altså at han til slutt kom til kort. Det har lenge blitt spekulert på om at han kanskje ville sikte seg inn mot en guvernørkampanje (Pawlenty har takket nei til gjenvalg, mer om det nedenfor) i 2010, men jeg har aldri hatt noen tro på dem. Dersom Coleman hadde innrømmet nederlaget for en stund siden, eller i det minste etter at et spesialpanel i april kom til samme konklusjon som delstatens høyesterett nå har nådd, kunne han stadig hatt en sjanse til å rehabilitere ryktet sitt. Etter mer en sju måneders uthaling er derimot nærmest umulig å forestille seg at innbyggerne i Minnesota skulle ønske å stemme på en mann som har vært så opptatt av å forfølge in absurdum sin drøm om gjenvalg at han har nektet delstaten den grunnlovsfestede retten til full representasjon i Senatet.
Men nettopp fordi denne duellen har vart så veldig lenge, gir dette endelige utfallet paradoksalt nok ikke bare en, men to vinnere: Foruten Franken har også Tim Pawlenty all mulig grunn til å være fornøyd. Pawlenty, som er regnet som en nær garantert presidentkandidat i 2012, har lenge vært i en knipe. Republikanske senatorer har pøst penger inn i Colemans juridiske kamp, i håp om å utsette tidspunktet for når Franken blir den sekstiende demokratiske senatoren, men en vesentlig makt har også ligget hos Pawlenty. Han kunne skåret igjennom langt tidligere om han hadde villet, ved å erklære valgresultatet gyldig og bekrefte at Franken vant. Når han lot hele denne prosessen gå sin gang handlet det selvfølgelig til en viss grad om å la Coleman prøve sine ankemuligheter, men det har aldri handlet om at Pawlenty nødvendigvis har hatt klokkertro på at Coleman var den egentlige vinneren. Derimot kunne det, overfor blodtørstige republikanske aktivister og primærvalgdeltagere, være skadelig for Pawlenty å framstå som den som ikke bare satte en stopper for Coleman, men også samtidig banet veien for Franken, en sterkt foraktet figur i republikanske kretser. Slik saken nå slutter kan Pawlenty, med et blikk på grasrotas reaksjon, innkassere de positive effektene ved å sitte stille og la prosessen gå sin gang, samtidig som anklagene om obstruksjonisme rettes mot Coleman, ikke mot Pawlenty.
For det demokratiske partiet er dette selvsagt en gave som sendt fra himmelen (ettersom følelsen av at den er sendt dem fra velgerne nå kun er et fjernt minne). Frankens innsettelse kommer akkurat i tide til at han kan bokføres som en ny trygg stemme for to av sommerens store utfordringer for president Barack Obama; godkjenningen av høysterettskandidaten Sonia Sotomayor, og forsøket på å gjennomføre en gjennomgående reform av det amerikanske helsevesenet. Som enhver amerikansk kommentator vil gjenta til det kjedsommelige betyr Frankens ankomst imidlertid ikke nødvendigvis at det nå finnes en fasttømret blokk på seksti stemmer som kan presse igjennom alle små og store saker på presidentens dagsorden. For å komme dit de er idag, har demokratene vært nødt til å rekruttere over et bredere politisk spekter, og selv om det stadig gjelder en stor grad av partidisiplin, er det likevel sannsynlig at Franken kommer til å stemme oftere sammen med Russ Feingold og Pat Leahy enn med Ben Nelson og Arlen Specter.
Til slutt er det verdt å nevne den tredje vinneren etter dagens melding: Frankens kommende kollega, med-senator Amy Klobuchar. Klobuchars to første år i Senatet har vært usedvanlig travle, fordi hun altså de siste sju måneder har fungert som hjemstatens eneste senator. Hun er definitivt ikke en av dem som gjør mest ut av seg på den nasjonale politiske scenen, men hun har altså måtte arbeide for to i lang tid. Når Franken nå skrider til verket kan det således framstå som han overtar jobben til Amy Klobuchar, i like stor grad som han tar fatt på sin egen jobb. Uansett er det på sin plass med en gratulasjon – til dem begge.
___________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.