Angst og anatomi

Antichrist, den nye filmen til det danske geniet/den ravende gale surgubben Lars von Trier, forteller historien om et navnløst ektepar (spilt av Charlotte Gainsbourg og Willem Dafoe), hvis sønn dør i en fallulykke mens foreldrene har sex i et annet rom. Tragedien sender moren ut i en dyp depresjon, forsterket av en tydelig selvforakt og skyldfølelse over omstendighetene omkring sønnens dødsfall. Depresjonens alvorlighet overbeviser psykiaterektemannen hennes om at hun bør gjennomgå behandling, og han tar henne med til en hytte i skogen for å behandle traumene hennes selv, med håp om å konfrontere indre demoner og hjelpe dem begge med å komme seg videre. Det viser seg imidlertid snart at også han sliter med å holde seg på riktig side av virkeligheten, og terapiens toveisvirkning utvikler seg snart til en psykologisk konfrontasjon som ikke kan ha noen vinner.

Eller noe sånt. Poenget er ikke om denne skisseaktige utlegningen av filmens plot nødvendigvis yter den full rettferdighet (det gjør den antagelig ikke), det er at leseren i det hele får vite et minimum om noe så grunnleggende som plottet. Etter at Antichrist hadde premiere under filmfestivalen i Cannes i midten av mai, og etter at anmelderstanden på nokså forutsigbart vis hadde delt seg mellom dem som anså filmen som ytterligere bevis på at von Trier egentlig er den eneste gjenværende visjonæren i europeisk filmkunst, og dem som mente at den var så gjennomført sadistisk, sexistisk og beint fram syk at von Trier burde be om unnskyldning for i det hele tatt å ha vist den for publikum, lå alt annet enn den instinktive følelsesmessige mottagelse fortapt i tykk tåke. De opphissede anklagene i den ene eller andre retningen betydde ikke bare at ingen egentlig diskuterte hva filmen handlet om – som jeg altså har forsøkt å sammenfatte over – eller hva den betydde, men også i forvirrende grad nøyaktig hva det var som gjorde mange kritikere så frådende forbanna. De første par dagene gikk den hissige kakofonien simpelthen over i hverandre, fordi ingen var villige til å diskutere sentrale plottlinjer, formelt av frykt for å avsløre filmen for seerne, men like sannsynlig fordi de ikke var komfortable med temaet filmens brutale virkemidler. Reaksjonene i seg selv ble hele historien. Kun senere forsto vi at opphisselsen skyldtes en meget nærgående og ubehagelig skamferingsscene og det vi med en eufemisme kan kalle uortoks ejakulasjon av kroppsvæsker, om så bare for å illustrere hvor vag den debatten som foregikk på filmens egne premisser tross alt var.

Disse kontroversielle scenene, og det faktum at von Trier selv kjempet seg ut av en lengre depresjon mens hans skrev manuset, har gitt noen intellektuelt late kritikere anledning til å avskrive Antichrist som først og fremst en øvelse i selvterapi på regissørens vegne. Til en slik kritikk vil jeg bare si en ting; Filmen ville vært verdt å se, også om dette bare hadde vært ment som en terapeutisk film for Lars von Trier. Det er også derfor jeg ikke er spesielt bekymret over at stadig, nesten halvannen uke etter at jeg så den, ikke helt vet hva jeg mener om den. En anmelder som Filmlands Per Juul Carlsen har uttrykkelig tatt til orde for at filmen skal tas på alvor. Men stilt overfor nærgående og nesten fysiske gjengivelser av meget brutale handlinger, er det ikke til å unngå at noen føler behov for å se det absurde i situasjonen, og velge å skjule seg bak en nervøs latter. Istedetfor å bli angrepet som en feig å unngå å ta stilling til filmen på, bør en slik betraktningsmåte anerkjennes både som en legitim tolkning – Lars von Trier lar seg vanskelig båssette, heller ikke når han leker med det groteske – og som en nødvendig overlevelsesstrategi for noen.

Å avvise en slik forståelse av en von Trier-film ville dessuten frata regissøren noe av det som har vært drivkraften i svært mange av filmene hans; den ubendige trangen og viljen til å provosere sitt publikum, hele veien fra den religiøse symbolikken i Breaking the Waves og den selvbevisste outsiderposisjonen (og, gjesp, sexscenen) i Idiotene, over Dancer in the Darks gjenstridige retthaveri, og til den formalistiske ekstremismen og påståtte antiamerikanismen i Dogville. von Trier skriver seg således inn i sin egen tradisjon når han, i en meget vakker prolog, med poetisk og provoserende presisjon klipper mellom foreldrenes selvoppslukte begjær og sønnen som faller ut av vinduet. Det er som om han vil vise oss hvilke forferdelige ting som kan skje med en gang vi hengir oss til menneskelige instinkter og drifter. Det gjør samtidig Antichrist til en film med en nesten fiendtlig innstilling til sex. Prologens provokasjon viser seg i det hele tatt å være et gjennomgående tema, og sex, ofte forstått i forlengelsen av natur, blir framstilt som potensielt ond. «Naturen er Satans kirke«, sier moren et sted. Sex står ikke mye høyere i kurs.

Disse nærmest filosofiske betraktningene gjør samtidig Antichrist til et kritisk angrep på psykologens metode. Det overrasker kanskje få at psykolog-ektemannen, som insisterer på at han er rett mann til å behandle sin egen kones sykdom, selv har et sviktende grep om virkeligheten. Men uansett om det er forventet eller ikke, så er det umiddelbart foruroligende, fordi vi er opplært til å forevnte at psykologen, om noen, skal være istand til å holde sine egne følelser i sjakk. Det er selve denne forventningen som gir ham autoritet som fagmann i utgangspunktet. Men i tillegg til å gjøre opp med vår internaliserte forestilling om psykologen som det ene trygge punktet i en uforutsigbar verden, trekker von Triers samtidig hans profesjonelle avstandsmarkering så langt han framstår som en nesten tragikomisk figur. Jeg ble oppriktig provosert av hvordan han stoisk parerte selv de mest uhyrlige påstander med den hardnakkede insisteringen på angstens psykologiske natur, som det er så lett å la seg irritere av. Den selvdisiplinerte moralske relativismen kan kanskje være nødvendig, men den høres ikke pen ut. Og uansett hvor mye det enn måtte være psykologens jobb, kunne jeg ikke fri meg fra en følelse av at von Trier ville latterliggjøre psykologiens tro på at enhver føelse lar seg gjenkjenne og konseptualisere.

Men dette er også en av filmens svakheter. Den kommer aldri dypt nok i personene til å bryte ned den emosjonelle distansen som filmens ekstreme virkemidler nærmest pålegger sitt publikum. I litt for store strekk av gangen er det filmen som film og ikke som historiefortelling som angår oss mest. Den er simpelthen bedre på å få oss til å tenke enn til å få oss til å føle, i alle fall føle med noen. Behovet for distanse blir rett og slett litt for stort.

AKTUELL FILM:
____________________________________________
Antichrist hadde norsk kinopremiere 5. juni.

**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*