Spørsmålene ‘I Love You, Man’ ikke stiller

Jeg utsatte i det lengste å skrive om kompiskomedien I Love You, Man – med radarparet Paul Rudd og Jason Segel fra Dumpet av Sarah Marshall i hovedrollene – i håp om at jeg skulle ende opp med å like filmen. Foruten å avsløre at denne strategien ikke lyktes, skulle det å ordlegge seg på denne måten gjøre deg istand til å trekke to konklusjoner til. For det første, at jeg faktisk virkelig ønsket å like filmen. Den hadde tross alt medieoppmerksomhet, gode kritikker og Paul Rudd i ryggen. For det andre skulle det fortelle at jeg ikke tror på forestillingen om den nådeløse kritiker som feller sine dommer i et vakuum, uavhengig av egen forforståelse. Poenget er ikke om jeg har et bestemt sett med forventninger til en film, basert på tidligere erfaringer med kompis-filmer, Paul Rudd eller andre. Det er at jeg er åpen om at de kan spille en rolle. Det er ikke på langt nær så farlig for forestillingen om den troverdige filmkritiker som man ofte kan få inntrykk av.

(En tredje, mer indirekte ting du kan ta med deg fra avsnittet over, er at det ikke var tilfeldig at jeg brukte begrepet kompisfilm. Jeg var simpelthen desperat opptatt av å unngå de skrekkelige bromance eller – enda verre! – dick flick, to komplett absurde merkelapper som har blitt brukt for å beskrive den forholdsvise nye bølger av filmer om merkverdighetene og fallgruvene i maskuline, heteroseksuelle vennskapsrelasjoner, hvor særlig Knocked Up står som et (nokså overvurdert) eksempel. Dick flick er antakelig ment å skulle sive inn som en mannlig motpart til den innarbeidede termen chick flick, men den høres mest ut som et pornografisk ordspill. Får du lyst til å gjøre kameraten din oppmerksom på at det har kommet en ny dick flick med han fra Sarah Marshall, og så spørre om dere skal gå og se den sammen? Ikke det, nei.)

Det er heller ikke plottet som sådan jeg har problemer med i I Love You, Man, selv om det føles påtakelig lettvint til tider. Problemet er mer grunnleggende enn som så. Jeg klarer rett og slett aldri å opparbeide noen spesielt sympati verken for Peter (Rudd), den blivende ektemannen som må ut å jakte på en nær mannlig venn som kan være forloveren hans, eller Sydney (Segel), den sorgløse levemannen han til slutt finner tonen med. Om jeg likte Peter i utgangspunktet, blir han uansett vanskeligere å like etter at han slår seg sammen med sin nye kompis. Jeg trodde ikke det var mulig å si dette om den alltid likandes Paul Rudd, men forholdet mellom Peter og Sydney føles som om det blir etablert på en litt for enkel og billig. Det kuttes for mange svinger. Men fordi manusforfatteren forholder seg til et gjenkjennelig tablå i behandlingen av alfahannene Peter og Sydney, kan det virke som om det samtidig fratar ham ansvaret for å skrive noen faktisk morsomme replikker, fordi det forventes at vår evne til å gjenkjenne og le av klisjeene i seg selv skal gjøre den jobben. Her kan det umiddelbart innvende enten at jeg ikke egentlig har forstått at denne stiliseringen er hele poenget, eller at jeg overanalyserer filmen i en slik grad at jeg presser den tom for enhver overraskelse eller friskhet. Og det skal i rettferdighetens navn sies at det finnes genuint morsomme, ja nesten rørende øyeblikk i I Love You, Man. Unntaksvis klarer filmen å stille skarpt på alle de pinlighetene og uutalte grensene som finnes i et vennskap (som i en morsom men litt ubehagelig scene hvor Sydney, i en tale under prøvemiddagen, kommer til å avsløre at Peter er misfornøyd at hans utkårede ikke vil gi ham fellatio. Det er et film-klassisk ‘han sa ikke det jeg trodde han sa, gjorde han vel?’-øyeblikk, som paradoksalt nok øker min sympatisk for dem begge). Slike små enkeltøyeblikk gjør det bare mer frustrerende at filmen ganske snart igjen henfaller til en framstilling av klisjepreget irrasjonell maskulinitet – å bli stupfull, havne i slagsmål, å knytte bånd over bredbeint rockemusikk osv. – som skriver filmen i et forutsigbart romantisk komedie-narrativ som jeg trodde det var meningen den skulle overskride.

Og det er her mitt hovedproblem med filmen er gjemt. Jeg har ingenting imot filmer som får meg til å tenke. Tvert imot. Problemet med I Love You, Man er imidlertid at jeg først og fremst blir sittende å tenke på alle de spørsmålene filmen ikke stiller, eller i det minste mislykkes i å stille på en særlig interessant måte. Det føles ikke som om filmen har noe nytt å fortelle om grensene for det heteroseksuelle, maskuline vennskapet, kanskje fordi jeg ikke er særlig interessert i karakterene fra før av. Jo visst, i prinsippet og en stund er det morsomt å se hvordan den enkleste gest ubevisst tolkes inn i et streit/homo-skjema, men likevel: Hvor nytt føles det å bevitne en scene hvor Peter manner seg opp til å ringe sin nye helt platoniske mannevenn for å avtale en kaffedate (lo du)? Det kvalifiserer etter mitt syn ikke til å snu klisjeene på hodet (selv om det vanligvis aldri så mye bruker å være en mann som ringer en kvinne). Og selv om det er litt søt å se hvordan Peter begynner å snakke om Sydney på samme måte som han snakker om sin blivende hustru; trengte vi virkelig en scene hvor hun anklager Peter for å mer tid til Sydney enn til henne? Denne scenen, og sistescenen – som jeg skal holde meg fra å avsløre – overbeviste meg til slutt om at I Love You, Man er en langt mer konvensjonell komedie enn den vil ha oss til å tro.

Peters homofile bror Robbie (spilt av Saturday Night Lives Adam Samberg) blir etter mitt syn nok et eksempel på hvordan filmen mislykkes i å stille de interessante spørsmålene. Jeg kritiserer ofte Hollywood for å spekulere i homoklisjeer, og derfor kan det kanskje virke utakknemlig å kritisere Sambergs karakter for underspill, men prøv å følge meg et stykke på vei. Jeg likte faktisk veldig godt hvordan Robbie, selv om han ikke eksplisitt gir seg ut for å være streit, ikke er tildelt den perlerekka av nykker som vanligvis er ment å signalisere skeivhet. Jeg lo eksempelvis demonstrativt høyt når Robbie snøftende avviste den, i den sammenheng prototypiske, gay-filmen Chocolat, som om han ikke engang kjente til den. Når alt kommer til alt handler det omtalt underspillet mest om at filmen ikke ser at den i spennet mellom den selvbevisste og udramatiske Robbie og den famlende Peter har en potensiell kontrast som den ikke makter å utnytte.

Det er valg som dette som gjør at I Love You, Man er mer interessant som tankeeksperiment enn som film. Det er synd.

_________________________________________

AKTUELL FILM:

I Love You, Man hadde kinopremiere 29. mai.
**

Jørgen Lien

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*