Lister til besvær – 2

Av | 18. desember 2008

Som medskribent Martin Olaussen begin_of_the_skype_highlighting     end_of_the_skype_highlighting påpeker i sitt innlegg så er også min musikksmak subjektiv.

2008 har etter min mening ikke vært et veldig spennende musikk-år. Norske artister har imponert meg, og oppmerksomheten har de siste årene blitt rettet inn mot nye og gamle artister nasjonalt. Internasjonalt synes jeg å se et preg av at enten;

i) En haug med artister har gjort comeback. Enten det er håpløse boyband eller gamle skrotinger som håper på en revitalisering av karrieren ved å spy ut gammelt materiale i ny innpakning.

ii) Plateselskaper som i økonomiske opp- og nedgangstider ikke tør å satse på nye artister og satser for mange dollars på de tidligere nevnte gamle skrotingene.

iii) Artister som har preget industrien (for) lenge har ikke evnet å fornye seg.

Lyspunktene for meg er blant årets nykommere. Listen har sitt skandinaviske preg. Dette er de jeg vil trekke frem. Årets nykommere:

– Alphabeat: This is Alphabeat (DK)

– Ida Marie: Fortress Round My Heart (NO)

– Glavegas: Glasvegas (UK)

– Lykke Li: Youth Novels (SW)

– Duffy – Rockferry (UK)

Forventningene mine var store til enkelte artister. Nedturen ble derfor stor når de ikke innfridde. Årets skuffelser er:

– Marit Larsen: The Chase (NO)

– Håkan Hellstrøm: För sent för Edelweiss (SW)

– Oasis: Dig Out Your Soul (UK)

Svenske Håkan Hellström har av mange anmeldere fått knallkarakterer, og jeg registrerer at hans navn går igjen på mange lister presentert av Oslo-pressen. Jeg synes albumet var et platt gnål. Sorry!

Skal medgi at forventningene til Oasis ikke var enorme. Men jeg mener at man bør kunne forlange mer fra det britiske bandet. Når de først velger å gi ut en ny skive. ”Dig Out Your Soul” er bedre enn hva Oasis har levert på lang tid. Men lell, Oasis: Dig Your Own Hole og legg gitaren på hyllen for godt.

Marit Larsens fabelaktige ”Under The Surface” fra 2006 satte standarden. Med fire singler på de norske hitlistene så var det et imponerende album.

”If a Song Could Get Me You” fra 2008-albumet ”The Chase” er en sterk låt, men resten av materialet skuffer. Samtidig vil jeg knytte en kommentar til det faktum at unge Larsen har solgt litt av sjela ved at låtene hennes spinner til en haug med reklamesnutter, filmer og jingler. Et sjakktrekk i en fase hvor man skal ha publisitet rundt et nytt album. Men stopp mens leken er god. Nå er det så ille at selv den mest ihuga fan begynner å bli drittlei.

Det finnes de artistene eller band som fortjener hederlig omtale i plateåret 2008. Enten fordi de alltid leverer varene, fordi de har evnet å fornye seg, eller fordi de er i konstant utvikling – rett og slett er spennende følge. Hederlig omtale:

Thom Hell: God if I Saw her Now (NO)

– Coldplay: Viva La Vida (UK)

– Metallica: Death Magnetic (US)

– Sigur Rós: Með suð í eyrum við spilum endalaust (ICE)

– Enslaved: Vertebrae (NO)

Jeg har tidligere proklamert at jeg skulle gå inn for radikal kvotering i cd-samlingen. Det viste seg at kvinnelige artister var en mangelvare etter opptelling. De siste årene har jeg lyttet meg gjennom drøssevis med album. At tre av årets nykommere er kvinnelige artister er ikke tilfeldig.

Det har vært en liten bølge, ikke skvulp, med norske kvinnelige artister siste årene. Noen har levert varene til gagns. Andre er fullstendig fiasko, på lik linje med at det finnes plenty med mannlige artister som også hører hjemme i denne kategorien.

Jeg overdriver ikke, om jeg sier at norske musikkanmeldere (og bransjen) har ventet på det store gjennombruddet for Maria Mena. Hennes 5.album (i en alder av 22 år) ”Cause and Effect” er ikke så verst, og hun har allerede hatt to singler som har satt sitt preg på listene i 2008.

Men! Noen må snart forbarme seg over Mena og formidle på en vennlig måte at lytterne har fått nok av utleverende, penible tekster hvor mor, far, venner og elskere blir slaktet. Jeg kan ikke fatte at det er mulig å gi ut fem (-5-) album på rappen hvor tekstene er som hentet ut av en dagbok som resirkuleres til det ikke er et eneste punktum igjen å skvise ut.

Hadde Maria Mena tatt steget videre med tekstene sine, sett mot horisonten og observert resten av samfunnet – så hadde hun vært en verdensstjerne. På tide å fornye seg:

– Maria Mena: Cause and Effect. (NO)

Èn artist mener jeg utpeker seg positivt blant de gamle røverne i industrien. Albumet kom ut sent i 2007, men har blitt lyttet til gjennom året. 2007/2008 begin_of_the_skype_highlighting              2007/2008      end_of_the_skype_highlighting:

– Jay-Z: American Gangster (US)

Skulle gjerne sett en ny plate fra Damon Albarn, med prosjektet ”The Good, the Bad and the Queen” i 2008, etter et perfekt album i 2007. Damon Albarn vil jeg for alltid genierklære etter tiden i Blur. Tolv album ble det fra 1991 til 2003. Samt en rekke plater som kan kategoriseres som andre prosjektalbum – for ikke å glemme tre album med Gorillaz. Det beste hadde vært om Blur hadde gjenoppstått, men ”The Good, the Bad and the Queen” er fantastisk. Årets savn:

– Damon Albarn/ Blur/ The Good, the Bad and the Queen (UK)

Kategori: Musikk Stikkord: ,
Pål Hafstad Thorsen

Om Pål Hafstad Thorsen

Pål Hafstad Thorsen er skribent for Skrivekollektivet. Han har vært folkevalgt for Arbeiderpartiet i Bystyret i Bergen siden 2003 og var byråd for barnehage, skole og idrett i fra 2015 til 2018.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*