Mens Snøhetta har fått i oppdrag å tegne et kulturbygg som blant annet innholder Saudi Arabias første offentlige kino, så er offentlig eierskap av Bergen Kino fundamentet for at BIFF 2008 arrangeres for 9.gang.
Festivalen ble første gang arrangert i 2000. Da var Bergen utnevnt til en av de Europeiske Kulturbyer. I den sammenheng var det framsynte filmentusiaster som så sitt snitt til å løfte filmen frem, og BIFF gikk av stabelen for første gang.
Det er ikke mange kulturelle rester igjen fra den tiden Bergen hadde kulturby-status som folk flest fremdeles begjærlig omfavner. BIFF er en av disse. Kanskje i dag det mest synlige beviset på kulturby-året i 2000.
Det er i seg selv en prestasjon. (Som man kanskje har lett for å glemme?) – dog ikke mindre bør festivalen være et eksempel til etterfølgelse for andre kulturinstitusjoner.
(Les forøvrig artikkelen «Kulturregnskapet» fra 2006 i Morgenbladet.)
Noen vil bli provosert av min påstand om at offentlig eierskap er fundamentet i BIFF. Hva med de fantastiske filmtitlene eller festivalleder Tor Fosses preg på festivalen, styreleder Harald Schjelderups stødige hånd på styret – eller de frivilliges innsats?
Selvsagt! Uten de kunnskapsrike – og ildsjelene rundt BIFF som driver festivalen fremover, så hadde det vært mange tomme stoler i kinosalene.
Samtidig ville aldri potensialet i det nye kinobygget Magnus Barfot blitt utnyttet. Kanskje Norges beste kinobygg. Magnus Barfot har vært hovedarena for festivalen siden 2004.
For; Det er tilgangen på Bergen Kinos lokaler som er helt avgjørende for BIFFs eksistens: Bergen Kino ble i 2001 omdannet til et aksjeselskap. Samtlige aksjer eies av Bergen kommune. Bergen Kino A\S eier BIFF 100%.
BIFF er fellesskapets eiendom.
Dette er kjernen i mitt budskap. Bergenserne har alle (gjennom kommunen) hver sin lille aksje i BIFF. Og det gir festivalen sterke røtter, som gir grunnlaget for at BIFF har mange gode år foran seg.
Om BIFF måtte levere profitt og større utbytter til eierne, så hadde festivalen vært mange gode filmopplevelser fattigere. Riktignok leverer festivalen overskudd på grunn av høye publikumstall, men det er ikke et mål i seg selv for BIFF at det er eierne som skal sitte igjen med utbyttet. Tvert i mot. Det er publikum som får utbyttet, og blir rik på gode filmopplevelser.
Den ordinære filmhverdagen på Bergen Kino er ikke like rik på mangfoldet av kinofilmer. Tilbudet preges av de amerikanske filmene med 55% av titlene. Europa følger opp med 40% mens kun 5% av filmtitlene kommer fra verden for øvrig. Det er et tankekors.
Verden for øvrig slipper til med sine filmer til publikum i Bergen gjennom BIFF. De smale filmene fra Europa og dokumentarene med de samfunnsaktuelle temaene vies oppmerksomhet.
BIFF er fundamentert i fellesskapsånden og festivalen er som en romantisk (sosialistisk) utjevning av forskjellene i filmverdenen.
I oktober 2008 er den byens viktigste kulturarrangement. Og Norges beste filmfestival.
Bergen pulserer et par hakk mer i disse tider. Allerede nå ser jeg med spenning frem til hva BIFF byr på programmet neste år – da er det 10.års jubileum.
______________________________________________________________
Les mer: I år er det Stavanger og Liverpool som er Europeiske Kulturbyer.