Etter Arlen Specters overraskende kunngjøring av at vil han søke gjenvalg som senator fra Pennsylvania neste år som demokrat, etter å ha vært innvalgt som republikaner siden 1980, er det aller først på sin plass med en unnskyldning fra undertegnedes side. Men den skal ikke rettes til Specter. Derimot er det Pennsylvanias bramfrie demokratiske guvernør Ed Rendell som fortjener oppreisning.
For en måned siden var jeg nemlig ubetenksom nok til å spørre om mannen egentlig var en idiot, etter at han hadde gått ut offentlig med opplysningen om at han, og også visepresident Joe Biden, hadde forhørt seg med Specter om muligheten for å få sistnevnte til å skifte parti. Jeg mente den gangen at det eneste Rendell kunne oppnå med uttalelsene var at Specter ble mindre samarbeidsvillig overfor det demokratiske senatsflertallet, fordi han stod overfor en konservativ utfordrer i sin republikanske gjenvalgskampanje. Dette ville i sin tur, mente jeg, bety at Specter, for å vise at han ikke var i lomma på hjemstatens demokratiske establishment, måtte innta en mer uforsonlig holdning til Obamas-administrasjonens dagsorden, og at sjansen for at han kom til å legge stemme til den ville bli tilsvarende mindre jo nærmere man kom primærvalget. Selv om jeg mener at analysen ikke nødvendigvis var helt gal, basert på det jeg og alle andre hadde kjennskap til på den tiden (Specter insisterte på at han ville gjenvelges som republikaner, og kort tid etterpå stod han fram med sin motstand mot fagforeningslovgivning som han tidligere hadde støttet), er det likevel i ettertid naturlig å innrømme at Rendell antagelig kom med sine uttalelser fordi han visste at Specter faktisk var på glid. Med den makten Rendell sitter på i sin delstat, både som guvernør og som tidligere borgermester i storbyen Philadelphia, er det endatil ikke helt utenkelig at hans sympatiske innstilling til Specter i seg selv kan ha vært en medvirkende årsak til at republikaneren våget ta spranget over partigrensa, jevnfør Eleanor Clifts kommentar om saken for Newsweek idag
Men at sentralt plasserte folk er lykkelige over Spencers beslutning betyr ikke nødvendig at alt trenger å gå på skinner herfra. På grunn av Spencers allmenne popularitet og moderate stemmegivning, er det grunn til å tro at han til slutt vil bli gjenvalgt, men noen mindre hindre ligger likevel på veien. Joe Torsella, den eneste formelle motkandidaten mot (den republikanske) Specter, vil ikke gi seg helt ennå – og heller ikke kongressrepresentant Joe Sestak (D) virker umiddelbart overbevist. I tillegg kommer selvsagt Pat Toomey, den konservative skatteaktivisten og tidligere kongressrepresentanten som nesten felte Specter i republikanernes primærvalg i 2004, og som til slutt trolig blir hans hovedmotstander igjen. Sannsynligvis vil partiledelsen likevel sørge for at den nyutkomne demokraten får en rolig seilas gjennom nominasjonen, blant annet fordi han er den kandidat som har soleklart best utgangspunkt både som pengeinnsamler og en kjent og troverdig politisk merkevare. Hva angår Toomey, tyder alt jeg har lest på at mannen først og fremst var en trussel mot Specter som republikaner, fordi den republikanske grasrota – i en situasjon hvor demokratene har fått svært mange nye, registrerte velgere – er langt mer konservative enn velgerbefolkningen i Pennsylvania som helhet. Når velgerne nå etter alle solemerker får anledning til å stemme på en demokrat og likevel gjenvelge Arlen Specter, skulle saken tilsynelatende være klar. Iallfall så lenge republikanerne ennå ikke har lyktes i å overbevise tidligere guvernør Tom Ridge i å stille mot ham, som Clift lufter som en mulighet.
Før 2010-valget er det imidlertid særlig to ting som er interessante i forhold til Senatet. Det viktigste er selvsagt at Specter i mange saker nå, selv om han definivt vil tilhøre demokratenes høyrefløy, vil være den femtiniende stemmen på veien mot de seksti stemmene som er nødvendige for å overprøve republikanske obstruksjonsforsøk. Sean Trende har for eksempel en meget interessant artikkel i RealClearPolitics idag om hvordan historien ser ut til å indikere at ‘frigjorte senatorer’ som Specter kan komme til å bevege seg nokså langt fra sitt ideologiske utgangspunkt når det taktiske hensynet blir mindre påtrengende. Spørsmålet nå bare hva Norm Coleman, den tidligere republikanske senatoren fra Minnesota, som etter alle indikatorer tapte gjenvalget til demokraten Al Franken med cirka 300 stemmers margin, nå velger å gjøre. Før Specters utmelding vokste det fram en enighet i kommentatorkorpset om at Coleman snart ville måtte kaste inn håndkleet, for ikke å bli oppfattet som at hans stahet stod i veien for at Minnesota kan være fullverdig representert i Senatet (noe den utvilsomt gjør). På den annen side har den meget konservative John Cornyn, senator fra Texas og leder for republikanernes valgkamporganisasjon i Senatet, hele tiden argumentert eksplisitt for at Coleman stadig mer desperate kamp i det minste har hindret Obama i å nærme seg seksti stemmer. Det er ikke sikkert at partier reagerer særlig mer rasjonelt enn dyr når de føler seg truet. Kortene Coleman har på hånden er ikke blitt bedre, men utviklingen i den generelle politiske kan ha gitt ham motivasjon til å klamre seg til dem helt til de er fullstendig utspilt, med sine tidliger kollegers takknemlige støtte. Det skal bli spennende å se om det begynnende backlashet mot Coleman nå forandrer karakter. Utfallet synes likevel uungåelig. Franken blir, før eller senere, den neste senatoren fra Minnesota.
Det andre som kan bli småinteressant på kort sikt, er å se hvordan Specter blir mottatt av sine med-demokrater. Specter vil nemlig tilsynelatende ta med sin ansiennitet som republikansk senator over i sitt nye parti, noe som blant annet vil degradere Iowas Tom Harkin i den mektige Appropriations Committee. Det ironiske i det hele er at Specter sannsynligvis blir vennligere mottatt enn Joe Lieberman, mannen som har vært demokrat hele livet, men som lot seg innvelge som uavhengig i 2006, etter å ha tapt demokratenes nominasjonsvalg til den krigskritiske næringslivsmannen Ned Lamont. Lieberman fikk riktignok beholde mesteparten av sin ansiennitetsbaserte innflytelse, men dersom Obama ikke hadde vunnet presidentvalget, eller partiet på annet vis ikke hadde trengt hans lojalitet, ville han trolig ha sittet ribbet tilbake. Men fordi den høyst umake duoen Arlen Specter og Al Franken gir demokratene utsiktene til å runde de magiske seksti til sommeren, er det en eventuell konflikt som vil forløses uten stor dramatikk.
Enda alvorligere er det trolig at det nå er demokratene som står entydig igjen som det mangfoldige og moderate partiet i amerikanske partiet. Rhode Islands Lincoln Chafee og Oregons Gordon Smith ble straffet av velgerne for sin tilknytning til et parti i utakt med dem selv (selv om Chafee i ettertid har forlatt partiet, og nå vil stille som uavhengig guvernørkandidat), og velgerne foretrakk nokså konservative demokrater som Pennsylvanias Bob Casey, Montanas Jon Tester og Virginias Jim Webb og deres ytterliggående republikanske motkandidater i 2006. Etter kjeppjagingen av Specter står i praksis kun Maine-duoen Susan Collins og Olympia Snowe igjen. Det er ikke nok. Særlig ikke når Snowe først og fremst virker som om hun beklager at hun ikke besitter det samme motet som sin kollega fra Pennsylvania.
__________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.