Det er larger than life-dag på Arbeiderpartiets landsmøte. Vel holdt Gro Harlem Brundtland foredrag for landsmøtet også i 2007, og jovisst, den gang hadde hun FNs daværende generalsekretær Kofi Annan ved sin side, men dette er på en måte større likevel: Gro fyller 70, og det er ikke et parti som lar en anledning til å skape historisk bevissthet og blest gå fra seg.
Og nettopp behovet for å plassere landsmoderen i partiets og landets historie er rikelig synlig. Kvinnenettverkets Anniken Huittfeldt mener det er tid for å hogge Gro inn i sosialdemokratiets Mount Rushmore sammen med Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, og Jens Stoltenberg følger ganske bokstavelig – og med et finurlig nikk til landsmøtets posisjon i partihierarkiet – opp med å be om møtets tilslutning til at sentralstyret får bestilt en byste av Gro. Den får han. Deretter gir han ordet til jubilanten selv, som true to form, og med suverent blikk for medieframstillingen av hennes besøk, svarer med å gi en muntlig oppsummering av hele sin politiske karriere, fint nøstet sammen med tråder mellom den økonomiske krisen tidlig på 1990-tallet, og de utfordringene som hennes foretrukne arvtaker, statsminister Stoltenberg, nå selv står overfor.
Hyllesten forur har gitt henne noen knagger å henge framstillingen sin på, men hun gjør den likevel til sin egen. Fordi Jens var så opptatt av å understreke at Gro var prototypen på en statskvinne i storm og stille, for å parafrasere Poul Engelstads biografi om Trygve Bratteli, føles det bare naturlig, ja nærmest som en bekreftende maktdemonstrasjon, når den tidligere statsministeren får ordet for å igjen å forme vårt syn på den nære fortid. Vi vet at Gro og Kåre Willoch mildt sagt aldri ble nære venner, og de har med jevne mellomrom fortsatt med å skjennes i offentligheten om hvem som hadde ansvaret for hvilke handlinger med hvilke konsekvenser i 1980-årene, og når gir Gro skruen enda en omdreining. Kåre satt passivt på Carl I. Hagens fang, forteller Gro, og lar oss forstå at når du gjør det, så ber du ikke bare om jappetid og bankkrise (selv om den først kom senere), du ber dypest sett om at Arbeiderpartiet – det vil si Gro – må komme og ta over. Så da gjorde Gro det.
Herfra handler det om behovet for å være tøff, saklig og resultatorientert i møte med kritikk, ‘også fra eget parti’, som hun forsikrer oss. Det var tid for å trekke sammen, med faglig-politisk samarbeid, solidaritetsalternativ og ansvar for landet. Og da er vi kommet til det som kanskje er det aller mest interessante ved talen hennes. At hun, nærmest på oppfordring fra Jens, kan omfavne EØS-avtalen, og atter pedagogisk forklare at det var en av de viktigste og vanskeligste sakene i hele hennes regjeringstid. Hun kan spøke, eller i alle fall la Jens spøke med, hvor viktig EU-saken var for dem begge, selv om det stadig sitter folk i salen som er bærer nag for EU-striden, eller som vrir seg over omfavnelsen av fornuftsekteskapet EØS. Poenget til Gro er det samme som poenget til Jens: Gro var en sånn statsminister som gjorde det hun mente var riktig og nødvendig. Det er mer Modige Gro enn Moder Gro.
Og her kommer Gro-er-større-enn-livet-elementet inn i bildet. For via video blir jubilanten gratulert av ingen ringere enn USAs utenriksminister, og norske sosialdemokraters kvinnelige favorittpolitiker, Hillary Clinton. Symbolikken bærer gjennom hele landsmøtesalen, og tilmed over den ustabile web-streameren jeg ser møteoverføringen på: Dette kunne vært nok et eksempel på lille Norges ærefrykt for det store mektige USA. Tenk at store mektige USA tar seg bryet med å hilse til lille Norge. Men så slår det oss: Det skulle da også bare mangle. Det er tross alt Gro, dette her. Og hun fyller 70. Da har Clinton værsågod å stille seg i rekken av gratulanter. I en virtuell kø sammen med Jørgen Kosmo og Åse Kleveland.
Der finner du også Skrivekollektivet. Vi ønsker Gro Harlem Brundtland hjertelig til lykke på 70-årsdagen.