Hvordan har starten vært? I en kommentarartikkel i Klassekampen lørdag påtalte Harald Henmo den alltid tilstedeværende viljen til å klage over at VM-sluttspillet alltid, uten unntak er dårligere enn vi forventer oss, og tilskriver det at vi stiller de samme krav til tidlige gruppespillkamper som vi ville stille til sluttspillkamper der lagenes overlevelse står på spill. Påpekningen av at konteksten avgjør hvor spennende en fotballkamp er, er riktig, men jeg synes han underspiller gleden ved en god, relativ betydningsløs gruppespillkamp. Vi har ikke fått noen av dem ennå, men det har vært enkelte oppløftende tendenser.
Eksempelvis kan det magre sluttresultatet lett forlede oss til å tro at Argentina underpresterte i sin åpningskamp mot Nigeria. Men på tross av at resultatet ikke holdt følge med kvaliteten på spillet, var Argentina faktisk bedre enn ventet. Utfordringen for den som lever i kampen minutt for minutt er bare at intensiteten sank i perioder, og at det derfor kan være vanskelig å huske at Argentina faktisk produserte en solid håndfull store målsjanser. Nigerias målvakt var langt bedre enn forsvaret han hadde foran seg, og viktigst av alt var det at Lionel Messi ser ut til å ha kommet brukbart igang allerede. Forsvarsspillet var tildels tvilsomt i begge lag, og Nigerias kunne, med litt større hell og dyktighet ha utlignet Argentinas ledelse, men det er tross alt ikke i hvert eneste sluttspill Argentinas ineffektivitet har vært deres største problem. Motsatt forestillingen mange har om Argentina, er det egentlig ganske sjelden de varter opp med den festfotballen vi forventer av dem. Den kan komme senere i mesterskapet, selv Maradonas lag ennå ikke henger sammen på en måte som gjør dem til å regne med blant storfavorittene.
Der har selvsagt heller aldri England vært, uansett hvor lojalt den hjemlige pressen har snakket opp deres sjanser i det siste. Robert Greens monstertabbe er sånn sett kun interessant i to henseende; a) den kostet engelskmennene to poeng, og b) den kan dekke over det faktum at de spilte en til dels meget svak fotballkamp. Alle problemene vi snakket om før kampen består etter, og noen er tilmed blitt større. En ting er at keeperproblemet virker enda mer uløselig (Green er en god keeper, men han har ikke vært immun mot småfeil tidligere heller); en annen og alvorligere er at Ledley Kings fysikk fortsatt ikke holder i 90 minutter. Det smerter meg å si dette, men Jamie Carragher var virkelig svak som hans erstatter. Carragher tapte en hver duell på fart, og ble etter hvert frustrert, og dermed enda mindre effektiv. Det er ikke sikkert han får anledning til å spille seg bedre. Enten fordi Fabio Cappello skånselsløst vraker ham, slik han gjorde med James Milner etter en halvtime igår, eller fordi England ryker ut så tidlig at kurven ikke rekker å peke oppover.
Det er riktignok liten fare for at England ikke tar seg videre, men det er mindre klart hva de har i cupspillet å gjøre. Det første kvarteret mot USA var riktignok meget lovende, og her fungerte ikke bare samspillet med Steven Gerrard og Frank Lamptard; tilmed valget av Emile Heskey som oppspillspunkt virket vellykket. Men det gikk raskt i stå. Heskey gikk så bokstavelig og så ofte i stå at hans viktigste bidrag utover i kampen, bort fra noen retningsløse stusser, var evnen til å gå i offside, mens alle Englands potensielle playmakere (Gerrard, Lampard, Wayne Rooney) falt ut av kampen. Heskeys miss alene med Tim Howard – hvor den amerikanske målvakten var istand til å holde skuddet fra få meters hold – var nokså symptomatisk. Best offensivt for England samlet sett, var høyresiden, med den dessverre avslutningsvegrende Aaron Lennon, og høyreback Glen Johnson.
Med mindre enten Algerie eller Slovenia utviser samme ubesværede beherskelse som den Sør-Korea møtte Hellas med i lørdag første kamp (2-0), er det forventet at dagens åpningskamp mellom Algerie og Slovenia hovedsakelig vil bekrefte at engelskmennene var heldige med hvilken gruppe de havnet i. Buzzen om Algerie går på de er riktig dårlige. La oss likevel håpe at de kan overprestere positivt på samme måte som de hjelpeløse grekerne gjorde våre lave forventninger til skamme ved å være enda langt dårligere. Så kan vi snakker mer om kvaliteten på mesterskapet etter at vi har sett Joachim Löws Tyskland debutere mot Australia ikveld.