TV2 Nyhetskanalens utsendte reporter på Arbeiderpartiets før-landsmøtet-pressekonferanse, den gamle høyremannen og pensjonerte Civita-bossen Terje Svabø, sto der med statsminister Jens Stoltenberg, og sa, i fullt alvor: “I morgen åpner du landsmøtet med en tale om den politiske situasjonen. Den politiske situasjonen… det er vel Aker-saken, det da?” [sitert etter hukommelsen, min anm.]
Stønn.
En ting er at jeg ikke nødvendigvis kjøper den vanlige påstanden om at Aker-saken er så utrolig ødeleggende for regjeringen. Det finnes faktisk en mulighet for at velgerne, dersom regjeringen lander på beina, kan oppfatte saken som den spede begynnelsen på en mer konkret eierskapspolitikk, uansett om man ble skremt til det. En annen og viktigere ting er at Arbeiderpartiets landsmøte skal og må handle om noe langt mer enn det som virker som det viktigste akkurat her, akkurat nå. Det er tross alt et valg til høsten, og velgernes er skyldige svar på ganske mange andre spørsmål enn hvem som visste hva når i en større industrisak. Som for eksempel hvordan Arbeiderpartiet vil stille seg i spørsmålet om oljeboring i nord, hvordan en tøffere klimapolitikk for å sette gang i København-møtet kan se ut i tall og handling, eller hva som skjuler seg bak gjentatte oppfordringer om å ‘ta debatten’ om integreringspolitikken. Nå er det selvfølgelig slik at flere av disse tingene kommer til å bli tvunget fram simpelthen fordi dette er et landsmøte, men det er åpenbart ikke interessant for medier som ligger under for journaiismen. Det er også derfor Dagbladet idag kan skyve foran seg at ‘mange kommentatorer mener’ at Aker-saken vil sette andre saker på landsmøtet i skyggen, isteden for enten å spørre rett ut, eller enda bedre, faktisk sørge for å rette søkelyset mot noe litt annet enn alle de andre.
Tidligere idag påpekte Pål Hafstad Thorsen ganske riktig at opptakten til landsmøtet, eller for den saks skyld det framlagte programforslaget, har manglet de skarpe ideologiske trefningene som kan drive Arbeiderpartiet framover som parti. Jeg er hjertens enig, og håper å komme tilbake til substansen i det hele senere under landsmøtet, men aller først vil jeg bare understreke at ikke alt dette er medias skyld (noe Pål heller aldri er i nærheten av å hevde). Det er ingen fylkesledere i Arbeiderpartiet som er pålagt å starte en debatt om hva man vil gjøre dersom flertallet skulle ryke etter stortingsvalget. De kunne og burde istedet henvist til at Arbeiderpartiet i helga kommer til å bekrefte vedtak som allerede er gjort i de andre regjeringspartiene om at man går til valg på dagens regjering. Skulle det verste skje og den får avløsning etter at velgernes dom er klar, er det uansett en stadig like sprikende og internt uenig borgerlig opposisjon som har ansvaret for å snekre sammen et parlamentarisk flertall mot den rødgrønne regjeringen. Uansett om det går slik eller ikke, er det viktigste, dersom man i det hele tatt skal uttale seg om spørsmålet, å slå fast to ting: For det første at det per idag ikke er noe alternativ til regjeringen, og for det andre at det er kritisk viktig at det rødgrønne samarbeidet bevares også i neste stortingsperiode, enten det er i regjering eller i opposisjon. Fordi det er så mye mer krevende å føre en rødgrønn politikk for reell styring av markedskreftene enn å velge den lettvinte men ukloke borgerlige løsningen – å bare lene seg tilbake og lukke øyene for konsekvensene av ideologisk styrt markedsretting – er det helt avgjørende at også en eventuell borgerlig møtes med et samlet rødgrønt svar. Det kunne noen gjerne sagt til Dagbladet, uten å bli beskyldt for å kikke opp fra notatet med talking points.
**
Jørgen Lien