Jeg antar at det er noe med måten det at jeg ikke likte Stephen Daldrys utilgivelig kjedelige og flerfoldig Oscar-nominerte Holocaust-drama The Reader på som kan bidra til å understreke de store problemene jeg hadde med filmen. Du skal nemlig ikke mislike en så tilsynelatende en Viktig Film (VF) som denne. Det som er virkelig irriterende med filmen er hvordan den virker så bevisst på denne internaliserte publikumsreaksjonen at den ikke engang prøver å gjøre seg fortjent til den – også kjent som å fortelle en engasjerende historie. Eller; det er ikke det at den ikke prøver, heller at den hele tiden forveksler engasjement med ekstremt overtydelig symbolbruk og flere tvilsomme appeller til moralsk medfølelse. Filmkritikerne har vært nokså delte i sin dom, men de som liker den, har hatt en tendens til å omtale den som overmåte kompleks. Jeg skal gladelig innrømme at det moralske dilemmaet som utgjør filmens kjerne er potensielt interessant, men dette dilemmaet druknes etter hvert av en håpløs overtydelig, sentimentale musikalske og visuelle triks og plagsomt gjennomsiktige bønner om følelsesmessig innlevelse fra tilskueren, alt nøye tilpasset klisjeene om hvordan vi er forventet å reagere på en Holocaust-historie. I det hele tatt virker det som om Daldry allerede i utgangspunktet mangler tro på at den konkrete historien er sterk nok til å røre ved meg som publikummer, og at dette er grunnen til at han så altfor ofte henfaller til å spille på våre assosiasjoner til Det Helt Store Temaet istedet.
I tillegg til dette har jeg imidlertid flere moralske problemer med filmen. Jeg er i utgangspunktet positivt innstilt til den noe naive troen på Ordets og Litteraturens gode kraft, og jeg tror definitivt at lesing kan gjøre deg til et mer helstøpt menneske. Likevel er The Reader aldri i nærheten av å overbevise meg om at konsentrasjonsleirvakten Hanna Schmitz’ (spilt av Kate Winslet) intellektuelle nysgjerrighet, representert ved hvor glupsk hun sluker de bøkene andre mennesker må lese for henne, i seg selv gjør udådene hennes lettere å tilgi. Noen vil helt sikkert innvende at denne påstanden uansett aldri fremmes direkte i filmen (hvilket i tilfelle gjøre den til en av svært få poenger som ikke forklares med en så bokstavelig tydelig at filmen blir fullstendig blodfattig i sin redsel for at seeren er enda dummere enn jeg antas å være), men det legges så stor vekt på at analfabeten Hanna ber fangene i leiren om å lese for henne, gjør det til en nærliggende tolkning. Om filmen ikke er direkte unnskyldende overfor Hannas handlinger, er det nødvendig å stille minst ett (veldig spisst formulert) spørsmål, som Guri Kulås også stilte i sin anmeldelse i Klassekampen: Bør Nürnberg-prosessens prinsipp om det individuelle ansvar settes ut av spill simpelthen fordi den tiltalte er glad i bøker? Filmen får meg aldri til å akseptere at Hannas skam over sin egen analfabetisme er så viktig at hun heller går i fengsel enn å innrømme. Nettopp derfor blir det også vanskeligere for meg å engasjere meg i de moralske kvalene til hennes unge tidligere elsker Michael Berg (som ung spilles han av David Kross, den eldre utgaven gestaltes av Ralph Fiennes), som er den eneste som vet, og som følger rettssaken som del av sitt juss-studium. Det at unge Michael også utelukkende blir utnyttet av Hanna i løpet av deres korte forhold, gjør det også vanskeligere å engasjere seg i den skyldfølelsen som skal martre Michael i hele hans voksne liv.
Likevel sitter jeg med en følelse av at denne historien om hvordan det ungdommelige begjæret er med på å forme et menneske kanskje kunne fungert dersom Daldry hadde hatt den aller minste tiltro til sitt publikum. Men istedet for å fortelle en i det minste potensielt interessant historie om den ofte patetisk ujevnt fordelte makten som kjennetegner forhold mellom helt unge og eldre mennesker, bestemmer Daldry seg istedet for å slå oss i hodet med langtfra subtile hint (meh) om Hannas analfabetisme. Dette forklares med en så himmelropende klarhet at det paradoksalt nok blir det synligste tegnet på at unge Michael faktisk er forelsket i henne: Han er nesten nødt til å være fullstendig forblindet for ikke å fatte de vi som publikummer forstås nesten umiddelbart. Uansett hvor mange håpløse romantikere det måtte finnes i publikum, er det neppe en kjempeide å gjøre helten så til de grader baktung i hodet.
Når det gjelder skuespillerprestasjonene er det kanskje litt smålig av meg å føle meg skuffet over at det var nettopp The Reader som skulle innkassere Kate Winslet hennes lenge forventede og vel fortjente Oscar-statuett. Selv om manuset ved hjelp av en underskog av manipulerende triks forsøker å gjøre Hanna til en mer interessant karakter enn hun egentlig er, har jeg sett Winslet bedre i andre filmer, senest i den av Oscar-akademiet skandaløst oversette Revolutionary Road. Hun kjemper heroisk for å tone ned manusets mange åpenbare overdrivelser (sjekk for eksempel ut en scene tidlig i filmen, hvor hun drar på utflukt med Michael, og bruker all sin tid på å se overdramatisk lykkelig ut, som for å utvise en følelse av total frihet. Her det kun følelser, og ingen nyanser. Men ellers klarer hun seg fint). David Kross har på sin side akkurat nok av ungguttens sjarm til å passe til rollen, men registeret hans er etter min mening ikke stort nok til å bære de mer krevende, følelsessterke scenene (og dem er det mange av). Men på en måte er kanskje også det en fordel: På den måten blir det i det minste mer troverdig at han vil vokse opp til å bli den søvndyssende gjennomsnittlige Ralph Fiennes.
I tillegg til alle de andre problemene, sliter The Reader også med altfor mange avsluttende scener. I valget mellom å slutte mens filmen ennå står til å redde og sjansen til å rette pistolmunningen mot publikums tårekanaler en siste gang, velger Daldry hver eneste gang det siste. Faren for at jeg gir vekk for mye av slutten til de som stadig måtte ha lyst til å se filmen hindrer meg i å være helt konkret, men for min del var det en av disse evinnelige avsluttende scenene (ha!), hvor Michael møter en av etterkommerne etter Hannas ofre, som virkelig, en gang for all får meg til å gi opp filmens prosjekt. Atter en gang går Daldry pedantisk til verks for å forsikre seg om at alle forstår scenen på nøyaktig samme måte, og at vi alle er skjønt enige med ham om hvordan det er meningen at vi skal reagere.
Derfor finner jeg, selv om det (faktisk) ikke var et mål for meg å rive The Reader i stumper og stykker, ikke noen bedre måte å oppsummere mine følelser overfor filmen på enn ved å sitere en spørsmål-svar-seanse fra The Magnetic Fields:
«Can you not stand me at all?/(…) I can’t take your perpetual whining.»
AKTUELL FILM:
_____________________________________
The Reader hadde norsk kinopremiere 6. mars.
**
Jørgen Lien