Jeg vedgår at jeg har dårlig samvittighet: I all viraken rundt Englands og Frankrikes hanglende innsatser, har vi helt glemt å le av Italia.
I gårsdagens tidligkamp klarte England endelig å karre seg forbi mastodonten Algerie og gå videre til 16-delsfinalen etter en smal, men oppløftende 1-0 seier over nesten like historisk prestisjefulle Slovenia. Det er i prinsippet en del bra ting å si om måten Fabio Cappellos underpresterende mannskap oppførte seg på i går, men mye av det kan lett høres hysterisk ut når man husker på hvilken legendarisk semmer innsats de stolte løver har levert tidligere i mesterskapet. Likevel; i store deler av kampen spilte England omtrent slik vi håpet at England skulle spille – vi hadde bare håpet at dette var slik det skulle se ut lenge før siste kamp, slik at tiden til ytterligere forbedring var lenger enn den til slutt ble. Det er enda altfor tidlig å friskmelde stjernespiss Wayne Rooney, som ikke er i nærheten av storheten han viste da han var i flytsonen for Manchester United på vårparten. De triste, nesten uvirkelige fakta er at det er lenge -virkelig, virkelig lenge- siden Rooney bidro med mål eller målgivende for sitt lag i et mesterskap. Guardians kunnskapsrike skarptunge Kevin Richardson påpekte at han fortsatt skaper sjanser på den mest indirekte måten, ved å tiltrekke seg og oppmerksomhet og skape rom for andre spillere, men understreket også at det er en jobb man tidligere har satt av til Emile Heskey. England trenger at Rooney kommer ut av sin egen Heskey-dvale. Ved siden av ham var Jermaine Defoe akkurat så livlig som Heskey ikke har vært, og den flinke, tidligere Newcastle-vingen James Milner laget nok trøbbel for de slovenske forsvarerne til å banke en slags følelse av trygghet inn i et ellers ujevnt England. Det trengs, og det passet sikkert Cappello godt at ingenting-her-men-i-hvertfall-på-Chelsea-kaptein John Terry leverte en av sine sterkere innsatser på banen etter hans merkelige, dysfunksjonelle pressestunt forut for oppgjøret. En hel dag uten nye spørsmålstegn er bedre for England enn noe annet.
Med seg til neste runde får England som ventet USA, som slet umåtelig lenge med Algerie, og derfor kunne innbille Slovenia at de var videre når fløyten gikk i deres kamp. Men helt i overtiden dukket selvsagt Landon Donovan, USAs eneste egentlige klassespiller opp, og sendte Slovenia ut. Det var, tror vi, fortjent, fordi amerikanerne igjen hadde fått et vinnermål avblåst på mistenkelig vis, og fordi USA har vært gruppens jevnest presterende lag. Fra kabelfjernsynets aller fineste skjulte skatt, MSNBCs umistelige Rachel Maddow Show, kunne man således se over èn person (to, for å være nøyaktig) juble – og da er ikke målscoreren selv inkludert. USA ligger stadig bedre an til å gjøre ære på skribentens frynsete tips om at de tar seg til semifinalen, ettersom de med kyndighet bør klare å ta av for Ghana i neste runde.
Ghana går den veien sammen med Tyskland, selv om de tapte for flinke, entusiastiske men ikke helt bekymringsfrie tyskere i Johannesburg i går kveld. Savnet av store, i blant klønete, men alltid farlige Miroslav Klose var svært merkbart, og peker mot hvor sårbare Joachim Löws lag er når nøkkelspillere er ute. Erstatteren Cacau var grinete og ineffektiv, men enda mer fortellende var det kanskje at selv en slik slett innsats ikke åpnet muligheten for at tredjevalg Mario Gomez fikk noe innhopp. Kloses manglende evne til å levere varene på klubblaget Bayern München synes å være visket vekk så snart han kan kobles sammen med Lukas Podolski på landslaget, men uten Klose ble også Podolskis eventyr mindre interessante. Men det finnes nok av talent i laget, i går best fremvist ved lille, briljante Mesut Özil, til at nesterundemotstander England har sitt å bekymre seg for. Defensivt lugger det noe for tyskerne, men de bør gå til møtet med erkerivalen med et viktig psykologisk overtak. Det er vanskelig å se for seg at England har spilt på seg nok selvtillit til at de tør å gå ut og styre den kampen, og der ligger nøkkelen til fortsatt tysk suksess. I tillegg er altså denne Klose igjen på banen neste gang. Det bør varme Joachim Löws hjerte enda bedre enn det snasne silkesjerfet den tyske landslagstreneren hadde surret rundt halsen i kjølige Sør-Afrika i går kveld. Klesmessig har den fascinerende Löw byttet ut sine regulære bomullsskjorter med en litt stivere, mer eksklusiv variant i går. La oss håpe det bærer bud om at Tyskland er klare for fest.
Samme hvor festlig han får det over helgen, kan Jogi likevel neppe overgå den gleden mange av oss følte da stakkars, lille Italia forsvant ut av mesterskapet i ettermiddag, etter å ha tapt 3-1 for et ordinært men overraskende offensivt Slovakia. Slovakia er ingen fotballstorhet. Det er Italia. Likevel var det kun rett og rimelig at moroa stoppet for Marcello Lippi (i enorm, selvsikkert knallrød boblejakke med nasjonens navn i gullskrift) allerede nå. Laget hans har vært nøyaktig så anemisk, sutrete og uinspirert som Italia kan være på sitt verste, og egentlig aldri like, vel, kontrollert og nyttemaksimerende som de er når de er på sitt bes…når de får mest ut av spillestilen. Pensjonistrekken av Cannavaro, Gattuso (på banen), Buffon og Pirlo (på benken) var talende bilder på den slunkne stoltheten som en gang var. Det skal godt gjøres å finne noen som gråter over at Italia er ute. Å finne folk som ligger sammenkrøllet i krampelatter over at New Zealand havnet foran dem på gruppespillstabellen, er neppe like vrient. Det ble ikke videre spill på dem heller, men i motsetning til Italia tapte de ingen kamper, etter en uinteressant 0-0-kamp mot Paraguay. Sistnevnte møter antakeligvis vinneren av Danmark-Japan som spilles i kveld, mens Slovakia må gjøre et enda mer substansielt mirakel mot Nederland i neste runde.