Det heter ikke Det norske Arbeiderparti lenger. Landets største parti heter heretter Arbeiderpartiet. For de aller fleste har det selvsagt hatt dette navnet hele tiden, men hver gang de gikk inn i stemmeavlukket for å gi sitt besyv med til en sosialdemokratisk samfunnsutvikling, var det Det norske Arbeiderpartis stemmeseddel de la i valgurnen. Så altså ikke nå lenger. Men har det noe å si?
Vi ser i mange organisasjoner at det ofte er de unge som er de minst endringsvillige. Skepsisen mot reformene fra det andre Vatikankonsil skal visstnok være størst blant unge katolikker. Ungdomsorganisasjonen KrFU har idag en nykonservativ falang som ligger nærmere partiets historiske utgangspunkt enn dagens reformorienterte partiledelse. Målungdommen har ofte vært mer puristiske enn den eldre garde i målrørsla. Det er løsrevne eksempler fra hele fjøla, og enkelte av dem er sikkert i seg selv diskutable, men de er valgt for å illustrere ên ting: Unge mennesker som går inn i en bevegelse med dype historiske røtter føler ofte er behov for å komme tettere på denne historiske arven, om ikke annet så for å kompensere for sin manglende delaktighet i dens utvikling. Og jeg skal innrømme at ryggmargsrefleksen min over navneskiftet minner om dette reaksjonsmønsteret.
Det handler ikke så mye om navnet i seg selv – eller behovet for å understreke at Arbeiderpartiet er norsk – som det bortfallet av maktarrogante tilleggsord som nå er en realitet. Halvt på spøk, halvt i alvor, har partiets kadre rettet ryggen som var de gardister og snakket om Det kongelige norske Arbeiderparti. Det går jo ikke lenger. Det kongelige Arbeiderparti? Nei, det klinger falskt. Poenget var jo ikke det rojale elementet, det var undertonen av statsbærer, av uomgjengelighet og tradisjon. Kanskje mildner partiets selvbilde i takt med navneendringen.
Men spøk til side: Jeg tviler faktisk ikke på at noen velgere kan ha blitt forvirret av mangelen på samsvar mellom partiets navn i dagligtale i valgseddelen. Jeg kan huske å ha overhørt førstegangsvelgere i 2003 som spurte hverandre om de hadde stemt på Arbeiderpartiet da de ga stemmen sin til Det norske Arbeiderparti. Jan Bøhler, leder i Oslo Arbeiderparti, kan sikkert ha rett i at innvandrere også har blitt forvirret av navnet.
Men om jeg skal dømme etter mine erfaringer med partiets mest lojale velgere, er heller ikke navneskiftet uten risiko. Da Ap gikk til valg med slagord Ny kurs i 2005, fikk jeg umiddelbart spørsmål fra snurte sympatisører som ville vite hva som var galt med den gamle kursen, den stø kursen fra Gerhardsen. Og hva hvis navneskiftet gjør at valglista skiftet plass i valgavlukket? En gang ble jeg faktisk kontaktet av en oppbrakt velger som hadde stemt Arbeiderpartiet hele sitt liv, men som nå var redd for at hun hadde stemt på Abortmotstanderne ved en feiltakelse. Hun hadde simpelthen vært så vant til at DnA-stemmeseddelen var plassert på et bestemt sted i avlukket at hun ikke sjekket om hun hadde grepet etter riktig stemmeseddel. Ettersom Abortmotstanderne kom foran Det norske Arbeiderparti i alfabetet, var hun nå redd for at hun hadde stemt feil. Jeg tror det løste seg.
Hvorom allting er: Navnebyttet er uansett bedre enn det som ble luftet etter katastrofevalget i 2001. Den gang ville krefter i partiet kvitte seg med navnet Arbeiderpartiet, for istedet å døpe om partiet til Sosialdemokratene. Hva enda verre var, ville noen tilmed ha i pose og sekk. Hvis det ble opp til dem, kunne partiet like godt bli hetende Arbeiderpartiet Sosialdemokratene, muligens inspirert av svenskene, med deres Socialdemokratiska Arbetarparti. Debatten døde heldigvis, men ikke før tilhengerne av navneendring hadde diskutert seg ferdig om hvorvidt det i vår globale tidsalder var for snevert å knytte seg en arbeideridentitet i partinavnet. Ikke rart partiets krise ble så dyp. Historieløsheten lå over selvdiagnostiseringen som en tåke.
Denne navneendringen er sannsynligvis først og fremst en vanesak. Om partiet fortsatt forvalter sin historiske arv er noe som avgjøres når den konkrete politikken utformes. Det er nettopp den som skjer denne helga.