Årene etter Ullensvang.

Bergens Tidende hadde lørdag 21.august en lengre artikkel i magasinet om Arbeiderpartiet og tiden etter Ullensvang. Her kommer mine refleksjoner om årene etter 2002.

”Ullensvang”. Åsted for årsmøtet til Hordaland Arbeiderparti i 2002. Et årsmøte som ble preget av sterke trefninger mellom Auf i Hordaland og moderpartiet.  I ettertid omtalt som et gjørmebad. Et tidsskille, da partiet mistet mange unge og dyktige politikere. Bergens Tidendes artikkel tar i all hovedsak for seg hva som skjedde på årsmøtet, prosessen med opprydning i organisasjonen og den tapte generasjonen med Aufere. Det er en historie som gjentatte ganger har blitt hentet frem i media. Jeg føler selv at det er rimelig uinteressant å drive ukvalifisert synsing omkring den ”tapte generasjonen”, og mener man ikke kan stoppe historiefortellingen her uten å ta for seg tiden etter 2002. Gjenoppbyggingen av Auf. Kampen for å vinne tilbake partiets tillit.

Jeg vil fortelle historien om hvordan de få, sto opp – tok tak og ryddet opp i et organisatorisk, politisk og økonomisk konkursbo.

Etter det famøse årsmøtet, stod Auf tilbake ribbet for tillit. Selv var jeg nyvalgt leder i Bergen Auf og møtte som delegat for ungdomsorganisasjonen på årsmøtet. Tidligere hadde jeg vært lokallagsleder i Landås Auf og hadde syv års medlemsskap bak meg. De første årene var jeg registrert under ”Pia” i medlemsregisteret. Gjentatt tyt og mas resulterte i at jeg etter et par år fikk registrert mitt rette kjønn og navn under ”Pål”. Da jeg ble medlem i Auf omkring 1995\96 var Auf en ungdomsorganisasjon i enorm vekst. På det meste var Auf i Hordaland over 1000 medlemmer.

Etter Ullensvang 2002 raste medlemstallene. På det tidspunkt da Johannes Müller overtok ansvaret som fylkesleder i 2003 var ungdomsorganisasjonen redusert til 333 medlemmer. Økonomisk var vi tungt belastet med et sekssifret beløp i gjeld. Politisk var vi dypt redusert.

Fylkeslaget vedtok nye økonomiske retningslinjer. Satte i gang med en hestekur for å få kontroll. Det var ikke noen form for økonomisk handlingsrom. Midlene var bundet opp i å betale tilbake gjeld og til faste utgifter. Det var så alvorlig, at Bergen Auf inngikk en avtale med partiet om at vi skulle få lov til å selge kaffe og vafler på partiets møter, for å sikre noen ekstra slanter i kassen. Så der var vi på alle møtene, fyrte opp kaffetrakteren, satte på jernet – mens vi samtidig rablet ned våre politiske meninger og forberedte våre politiske budskap som skulle utbroderes i tre-minutters innlegg på talerstolen. – Før vi vendte tilbake til jernet og trakteren for å servere partimedlemmene vomfyll.

Runar Slethei overtok som leder i Bergen Auf i 2003. Sammen med ledervervet fikk han det nødvendige utstyret: Hammeren, til å lede lokallagets møter med stødig hånd. Og kaffekassen. Vår inntektskilde til aktivitet for medlemmene.

I fylkeslaget ble vi i årene etter 2002 særlig sterkt rammet av en flukt av tillitsvalgte. En ny kurs måtte meisles ut: Uformelle, knallharde krav, for å bedre kulturen i organisasjonen.  Humøret skulle opp! Alle var like viktig og like mye verd. Det var plass til alle, vervene og ansvaret skulle spres på flest mulig. Minst 25% av medlemsmassen skulle være aktive. En organisasjon med unaturlig høyt medlemstall var uinteressant, vi skulle satse på aktive medlemmer og aksjonisme. Bygge rundt stammen av tillitsvalgte som sto opp for Auf når det var motgangstider. Dønn lojalitet, ikke rom for slinger i valsen.

I forhold til moderpartiet, både Arbeiderpartiet i Bergen og Hordaland Arbeiderparti måtte utarbeides en plan for å få tilbake tilliten. Ovennevnte var viktige momenter. Samtidig la vi om kursen: De politiske kampene skulle vinnes gjennom kunnskapsbasert og saklig debatt, langsiktig perspektiv og stayerevne. Gjerne ramsalte, men med et glimt i øyet.

– Det kan være interessant å nevne at Auf vant frem med denne resepten, blant annet med seier på årsmøtet i Hordaland Arbeiderparti i 2004 med et forslag om vern av Lofoten for petroleumsvirksomhet. Auf var også sentral i Fredsinitiativet mot Angrepskrig med aksjonisme og tydelig røst mot partileder Jens Stoltenbergs støtte til USAs innvasjon mot Irak. Stoltenberg snudde. Og kampen for et fritt Palestina er ikke lenger bare en sak som ungdomsorganisasjonen kjemper for, men som et samlet Arbeiderparti står bak. 

Valget 2003 ble en nedtur. Både for Arbeiderpartiet og for Auf. Partiet tapte både Bergen og fylket. Auf fikk redusert sin kvote med unge folkevalgte i Bergen. Men merk hva som skjedde i enkelte kommunestyrer i omegnskommunene: I Os kommune fikk partiet inn unge og stødige representanter i form av Nils Olav Nøss, Jørgen Lien og Stein Ove Lien. I Fjell kommunestyre steg som fugl fønix frem Dag Ole Teigen, Alexandra Vik og Harald Justad. I Lindås kommunestyre fikk ungdommen Margunn Blytt Tøsdal en plass.

Samtidig som Auf fikk Runar Slethei, Aud Seglem og Lubna Jaffery inn i fylkestinget, så kom undertegnede og Silje Christensen inn i bystyret. Oddbjørn Nesje og Lubna Jaffery leverte solid fra seg i Aufs sentralstyre og ble senere erstattet av Jette Christensen.

Det fantes altså ”liv” og håp om at tapet av den unge generasjonen var mindre enn fryktet. For det var jo beviselig mange unge under 30 år i Arbeiderpartiet som fikk tillit som folkevalgte! – Ja, det var sågar flertallet av dem under 20 år.

– Toppen av kransekaken ble servert i 2005 da Auf endelig fikk sin egen stortingsrepresentant i form av Dag Ole Teigen. Han gjenvelges i 2009, og Jette Christensen blir vara til Stortinget.

Andrè Nerheim. En hyggelig kar som kom rekende på en fjøl, med klingende Stord-dialekt og standard eleganse, type Sunnhordland stil. Han ble en sentral skikkelse etter at han ble ansatt som fylkessekretær for Auf i Hordaland. Med sosiale antenner, en magnetisk kraft som samlingspunkt for alle de tillitsvalgte. Han bød på det organisasjonen trengte, og som Johannes Müller (og senere Runar Aksnes og Nils Olav Nøss) som fylkesleder satte standarden i forhold til: Humør, stabilitet og troverdighet. Forbilder.

– Alle ovennevnte – og enda fler – tilhører historien om årene etter Ullensvang 2002.

Med de rette representantene og frontfigurene for Auf, kombinert en kraftig opprydning i det organisatoriske konkursboet, bygget vi organisasjonen opp igjen fra grunn. Stein på stein. Det vekket tillit, og det dannet grunnlaget for at Auf også hadde livets rett i Hordaland.

Steg for steg, trakk vi oss alle rolig ut av Auf etter hvert som årene gikk. Tok tillitsverv i moderpartiet. Men holdt alltid ungdomsorganisasjonen under oppsyn og ga klar beskjed når man så tegn til uryddighet eller ukultur. Vi tok på oss den helt nødvendige oppgaven med å være unge –  gamle-Auf’ere – som lojalt støttet ungdomsorganisasjonen og prøvde å gå i front som gode forbilder. Som tillitsvalgte og som organisasjonsbyggere. Tillitsbyggere. Forbilder som vi selv var foruten.

Det avgjørende valget: Ja, vi vil gjenoppbygge Auf, koste hva det koste vil. Og tro meg, det har kostet krefter for hver eneste en av de som ble igjen, og de som kom til etter Ullensvang 2002.

Det vokser nå frem en naturlig fornyelse i Arbeiderpartiet, uten maktkamper. Man ser det i alle ledd i partiet. Utfordringen blir å holde den gode kulturen i hevd og forvalte de unge talentene på en god måte, gjennom å bryne dem på oppgaver, gi de utfordringer og gjennomslagskraft.

Tunge tak, røyner bak. Men, det var verdt det! For det er så forbannet deilig å se at hjertebarnet Auf lever i beste velgående. Har tillitsvalgte i alle ledd. Solide representanter og frontfigurer. Vinner politiske seire. Er partiets salt. Fremdeles krangler så fillene fyker om EU-spørsmålet. Reiser med over 40 ungdommer til Utøya.

-Eneste skuffelsen er at dagens ungdom leverer undermål i fotball- og volleballturneringene på de årlige sommerleirene. Men det er greit nok, det er tross alt en ungdomspolitisk organisasjon.

Ikke et turn og idrettslag.