Korte glimt fra BIFF 2008, sett i bakspeilet.
Årets beste film på W:
Jonathan Levines The Whackness (på norsk kan det, haltende, oversettes med «kjipheten») har ikke mange ting jobbende for seg i utgangspunktet: Vi snakker om New York i 1994, et tidspunkt i verdenshistorien de fleste gjerne vil glemme (som det nevnes i filmen, vi hørte på Kriss Kross på tidspunktet! KRISS KROSS, dammit!). Likevel er dette en faktisk morsom og relevant samfunnskommentar til NYC i starten av Rudy Giulianis tid som borgermester, fylt med riktige referanser (Nirvana, Game Boy), skrudde personligheter (Ben Kingsley er suveren som alltid) og kompetent skuespill (barnestjernen Josh Peck rister av seg Nickelodeon-fortiden).
Filmen blir ytterligere kommentert av kollektivkollega Jørgen Lien i forbindelse med den norske premieren.
Årets minst gode film på W.:
Oliver Stones W. er det foreløpig første forsøket på å feste sittende president George Bush til fiksjonsfilmen, en ikke helt vanlig manøver. Ikke helt vellykket heller, skal det vise seg, for det er fryktelig vanskelig å forholde seg til tingene som utspiller seg på skjermen når vi samtidig kan se disse folkene vandre rundt i nyhetssendingene med en gang vi kommer hjem (Den eneste helten i denne fortellingen, Colin Powell, gjorde nettopp det, da han samme dag som jeg så filmen kastet vrak på sitt gamle parti og støttet Obama som president). W. er en schizofren opplevelse, der regissør Stone åpenbart aldri har klart å bestemme seg for om han skal lage en komedie eller en episk tragedie. Men skuespillet er tildels fint, typetegningene er gode, om enn noe karikerte (se Condoleeza Rice-…vel, –imitasjonen-til Thandie Newton, for eksempel), og det føles feil å bli snytt for den Store Nedturen i presidentens andre periode. En skuffelse på nesten alle måter, dessverre.
Årets mest misvisende varedeklarasjon:
I BIFFs kortprogram blir den britiske tristessen Better Things fremstilt slik: «I fiendtlige omgivelser og med dystre fremtidsutsikter prøver unge engelskmenn å dope og pule seg numne». Litt sånn Trainspotting, ikke sant? Ikke akkurat. Godt nok er den lengre programpresentasjonen vesentlig mer dyster, for dette er triste saker om overdoser, familiebråk og unge menneskers død og pine. Fragmentarisk og poetisk er det, og flott spilt og tenkt, men hadde jeg ikke lest hele presentasjonen hadde jeg nok vært skuffet. Man overlever ikke å få Ken Loach når man har blitt lovet Danny Boyle, tross alt.
Årets førpremiere:
Den britisk-tysk-franske samproduksjonen Son Of Rambow er en tidvis brilliant, iderik barnefilm om en guttunge som protesterer mot sin families sprutgale religiøse tro. Guttungen Will får nemlig verken se TV, høre musikk eller ha det moro, for det strider mot levereglene til sekten familien tilhører. Etter at han bli kjent med klassisk britisk bøllefrø og får se Rambo (som jeg ikke har sett (!)), får han kamikazekultursjokk, og bestemmer seg for å lage sin egen versjon – Son Of Rambow. Befriende kloke og troverdige voksenfigurer, flott casting av ungene og minimalt med uelegant slapstick gjør dette til en av de få barnefilmene som forjener den forhatte og forslitte frasen «for hele familien». Med mindre du er med i en sekt, selvsagt.
Årets mest surrealistiske festivalopplevelse:
Å stå klemt mellom den utgamle filmeksentrikeren Pål Bang Hansen fra NRK og Aftenpostens muligens enda eldre og enda mer eksentriker Per Haddal og vente på heisen. Så mye kunnskap og så mye skrullethet, og bar en heis.
Vi blir imponert, som den alltid rojale Haddal selv ville sagt det, hvis han hadde blitt det.