Den nyslåtte NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussen bekreftet da han i går kom hjem til Danmark at han skal en tur innom dronningen i dag, og der vil han be henne om å anmode Venstres Lars Løkke Rasmussen om å danne regjering. Det har vært på tegnebrettet lenge. Da er det overraskende at ingen egentlig vet hva de får.
PÅTROPPEREN
Det er rart at en så fargerik fyr kan fremstå så…uinteressant. Det er det første som slår en i møte med navnet Lars Løkke Rasmussen, det lokale håpet som kom fra ingensteder til tunge ministeroppgaver da Anders Fogh Rasmussen dannet sin første regjering i 2001. «Ingenting» er selvsagt en overdrivelse, mannen var tross alt nestleder i landspartiet (det er han sågar fortsatt), han hadde hatt noen år som folketingsmedlem og en snart meget kjent periode som amtsborgmester i Frederiksberg før han fant plassen sin rundt dronningens bord. Men noe stort, markant navn var han ikke.
Det er han, merkelig nok, fortsatt ikke. For selv om han i sin tid som innenriksminister var den høyt profilerte frontfiguren for den store kommunalreformen og offensiven for privatisering av det danske sykehusvesenet, er det få som har helt markante inntrykk av Lars Løkke. Det var aldri sånn med Fogh; hans førnevnte nesten skremmende selvkontroll og budskapsdisiplin, kombinert med en hang til verdipolitikk og kulturkamp har alltid definert Fogh inn i kassen det står KRIGER på (på flere måter, skulle det senere vise seg). Lars Løkke er en annen historie. Han er definitivt en mer typisk dansk personlighet, åpenbart jovial og vennlig, og med en markert åpnere sosial profil enn den AFR tilla seg i statsministerperioden. Og så er han glad i øl. Og sigaretter.
Intet sjakktrekk, det. Løkke, som på tidspunktet var blitt forfremmet til finansminister, kom i hardt vær våren 2008, og det var nettopp på grunn av hangen til sigg og pils. Fra Frederiksberg-perioden fant nemlig en hissig konservativ lokalpolitiker ut av å grave i bilag og representasjonsutgifter fra Løkkes tid som borgmester. Litt for mange kroner fra skattebetalernes kontoer gikk med til pils i hyggelig lag, til sigaretter, taxiturer og annen sosial moro, viste det seg. I Norge ville en ministers synder av et slikt kaliber umiddelbart bety farvel, men Løkke er en populær mann hos Dansk Folkeparti, og da er det simpelthen ikke noe problem. Kristian Thulesen Dahl, DFs finanspolitiske talsmann, er så imponert over Løkkes jobb som finansminister at man skulle tro han var forelsket. Det understreker Løkke Rasmussens store force som nykokt statsminister – han er en utmerket politisk håndverker. Forholdet til Dansk Folkeparti er bunnsolid, og han har gjennom sine mange tunge reformforhandlinger vist at han er en leder som naturlig klarer å skape forståelse og samling om sine initiativer. Helt motsatt Fogh er han likevel ikke noen visjonær politiker. I skyggen av sin allestedsværende statsminister har Løkke vært en administrator. Det er ingen som kan se hvilket prosjekt regjeringen Løkke I (eller om man vil; Rasmussen VII (sic)) skal sette ut i livet.
Det finnes ellers nok å ta fatt på. Danmarks plassering på den internasjonale scenen forandrer seg ikke grunnleggende selv om en av deres egne har blitt toppembedsmann i den såkalte forsvarsalliansen, og Danmark er stadig tungt inne i Afghanistan. Vi vet ingenting –ingenting– om hva Løkke mener om utenrikspolitikken. Eller ta innvandringspolitikken. 24-årsregelen, tilknytningskravet og en rekke andre av de engang beryktede strenge reglene som er basis for dansk innvandringspolitikk i Pia Kjærsgaards tid vil ligge fast, men EU-domstolens Metock-dom har erklært dem for døde og uforenlige med EUs regler om den frie flyt av mennesker. Ingen har noen gang hørt Løkke si noe som helst om det. Ei heller om bandeoppgjørene på Nørrebro eller hvor veien går videre for kulturkampen. La det være sagt til mannens forsvar at det selvsagt heller ikke nødvendigvis er sakene som ligger øverst i bunken på en finansministers bord, men det kan bli et problem for en helt fersk statsminister at profilen hans er så uklar. Peter Mogensen, politisk redaktør på Politiken (og tidligere rådgiver for gamlestatsmannen Poul Nyrup Rasmussen), skriver i dag at Løkkes primære problem er at han foreløpig bare står til å administrere Foghs politikk. Fasit er at Lars Løkke Rasmussen må gjenoppfinne en egen dagsorden i løpet av de to årene han kan sitte før han blir tvunget til å skrive ut nyvalg. Men har han ingen ny agenda å slå i bordet med før europaparlamentsvalget i juni, kan den første uoffisielle folkeavstemningen om den tredje Rasmussen i rekken komme for fort.
EPILOG
Anders Fogh Rasmussen var en plagsomt kjernesunn figur, som ofte og høyt snakket om hvor mye han trente. I valgkampen i 2007 tok han derfor med seg Venstrefolk og pressen på joggetur for å bevise hva han er god for. Anpustne journalister halset etter en ubesvært statsminister gjennom København i morgentimene, og hev snille spørsmål etter ham. Ett stykke uti løypen dukket så en joggende gjeng fra Socialdemokraternes ungdomsorganisasjon DSU opp bak følget, og ropte slagord av typen ”DU KAN IKKE LØPE FRA VALGLØFTENE” etter den spretne statsministeren.
Foghs svar?
Han satte opp farten så mye at ungdommene ikke klarte ta ham igjen. Det blir andre boller denne gangen. Lars Løkke foretrekker taxi.