Det er ikke før nå at alle velgerne begynner å følge den amerikanske valgkampen tett, og derfor er Demokratenes landsmøte så viktig. Meningsmålinger som er tatt opp om sommeren er usikre, fordi folks overbevisninger fremdeles ikke er formet, og de kan forandre seg fra en dag til den neste. Nå har tida kommet til å sementere velgernes oppfatning, og mye av den jobben skal gjøres gjennom et vellykket landsmøte. Landsmøtet handler ikke bare om å skape en konstruktiv våpenhvile i et parti berømt for å tape valg de skulle hatt alle forutsetninger for å vinne, men også om å gi den vanlige amerikanske velger et inntrykk av presidentkandidat Barack Obama som skaper en så sterk følelse av felles verdier og bakgrunn at hun trygt kan stemme på ham i november.
Den viktigste jobben skal Obama selv gjøre i sin tale på torsdag, men foreløpig falt oppgaven på kona Michelle Obama, som var hovedtaler på landsmøtets åpningsdag. Det kan kanskje virke underlig på en norsk politisk kultur hvor ledende politikeres ektefeller er forventet å sitte stille i bakgrunnen og holde kjeft, men de potensielle første-ektefellenes taler er en institusjon i den amerikanske valgkampen. Vi finner det kanskje uvant, men slike taler brukes helt bevisst som et forsøk på å fortelle historien om presidentkandidaten. Og uansett om det er rimelig eller ikke, så blir ektefellens tilnærming til rollen ofte tolket som en politisk statement. Alle forstod at Hillary Clinton ville spille en rolle i Bills administrasjon, på samme måte som Laura Bushs reserverte framtoning var ment å signalisere at George W. Bush skulle være hovedpersonen, underforstått at han var dyktig nok til å tale for seg selv.
Kommentatorer har allerede nå forsøkt å plassere Michelle Obama i Hillary Clinton- (og Eleanor Roosevelt-) tradisjonen blant amerikanske førstedamer, men på meg virker dette som både en forenkling og en nedvurdering. Jeg mistenker at de som ønsker å framstille Michelle på denne måten først og fremst registrerer at hun ikke er redd for å stå opp for sine meninger, og at hun har tatt en meget offentlig rolle i Baracks valgkamp, akkurat som Hillary gjorde for Bill, og som Bill gjorde for Hillary. Med denne høye offentlige profilen følger også risikoen for at ikke alle liker deg like godt, og det er sant at Michelle Obama er en mer kontroversiell dame enn John McCains steinrike og mer distanserte kone Cindy. Men det gjør henne ikke til Hillary. På godt og vondt.
Likevel passet Michelle nennsomt på å hylle Clinton i sin tale. Jo visst skulle tale hennes i første rekke handle om å introdusere Baracks livshistorie på en måte velgerne kunne kjenne seg igjen i, men de ber også om å bli kjent med Michelle. Derfor var det ikke bare et nøye regissert forsøk på brobygging når hun minnet landsmøtedelegatene på de atten millionene i glasstaket som Clintons kampanje hadde forårsaket for amerikanske kvinner. Det stemte samtidig godt overens med Michelles offentlige image som en stolt feminist. Michelle skal ikke lege sårene alene, men håpet er at hver eneste lille referanse tar prosessen et steg videre.
Håndsrekningen til Clinton var trolig også et frieri til alle landets kvinner. Barack Obamas kandidatur skal ikke bare settes i sine passende historiske rammer (årsdagen for Martin Luther Kings juniors I Have A Dream, en naturlig forlengelse av kvinners stemmerett etc.), men også skape et bånd mellom Obama og den vanlige velger. Obama har ikke råd til å forutsette at alle velgere vil være fullstendig fordomsfrie overfor den første afro-amerikanske kandidaten når de går til urnene. Derfor handler det også om å overbevise skeptikere, uansett hvorfor de er skeptiske, og uansett om de vedkjenner seg sin skepsis eller ikke, om at ektepar Obama egentlig er som et hvilket som helst annet amerikansk ektepar. Enhver potensiell førstedame skal omfavne sin egen rolle som forsørger, kjærlig kone og selbevisst karrierekvinne. Men Michelle må samtidig overbevise folk om at de drømmene som har drevet henne dit hun har kommet i dag, er nøyaktig de samme som hun deler med så mange millioner andre. Og viktigst av alt er det at hun deler dem med Barack, en familiefar som alle andre, som nå skal bli president.
Jeg vet det er klamt, men jeg synes Michelle klarte oppgaven godt. Hennes personlige historie er nesten like inspirerende som hans, og hennes omsorgsfulle ord om søskenflokkens samhold og den MS-rammede farens stahet som familieforsørger, viste at hun ikke er redd for å by seg selv. Hun skrev også sin egen historie inn i Baracks historie, gjennom å vise til at også hun forlot en jobb i det private for å hengi seg til mer idealistisk arbeid. Det knyttet familiens verdier til hennes liv i dag, og ga også en mulighet til snakke om Baracks valg om å takke nei til en akademisk karriere for istedet å arbeide innenfor den frivillige sektoren i Chicago. Obama-kampanjen har hele tiden ment at Baracks bakgrunn som community organizer har utstrålt en uselvisk idealisme som kunne skape en ramme rundt hans politiske gjerning, men det ble opp til Michelle å forklare hva denne jobben egentlig gikk ut på. Hun klarte det.
Den typen tale som Michelle Obama holdt er ingen enkel øvelse. Hun skulle fortelle Barack Obamas historie samtidig som hun bød på seg selv, utstråle stolthet uten å framstille ham som en livsfjern frelser, og snakke om håpet uten å miste kontakten med den kontakten med den konkrete virkeligheten. Vi kan selvsagt diskutere avsnitt som dette:
«All of us driven by a simple belief that the world as it is just won’t do – that we have an obligation to fight for the world as it should be.That is the thread that connects our hearts. That is the thread that runs through my journey and Barack’s journey and so many other improbable journeys that have brought us here tonight, where the current of history meets this new tide of hope. That is why I love this country.»
Er det oppløftende og inspirerende på samme måte som det ville vært om Barack hadde sagt det? Eller er luftig og uforpliktende? Hva mener alle de som trenger hjelp, men som er i en så desperat situasjon at de ikke har plass til å registrere this new tide of hope, fordi de istedet må gå over matbudsjettet enda en gang? Og hvor mange vil vrangvillig tolke den siste setningen som bekreftelse på at Michelle stadig trenger Barack for å være stolt av landet sitt? Jeg vet ikke. Men når talen beveget seg ned på individnivå, til hennes oppvekst og erfaringer, eller til forsøket på å knytte disse erfaringene til opplevelsene til militærfamiliene og arbeiderklassen, var den emosjonelle styrken i budskapet tydelig. I USA skal man vokte seg vel for å oppfattes omsorgsfull, men ikke klassekriger, patriotisk men ikke manipulerende, konkret men ikke nedlatende. I sine beste stunder bestod Michelle Obama prøven. Og hun har forhåpentligvis fjernet endel av skepsisen til både seg selv og Barack. Resten av jobben må Barack gjøre selv.
Isn’t she lovely, spurte den kjente Stevie Wonder-låta retorisk etter talen. Jo. Hun er en trygg og behagelig taler, selv om talen etter mitt syn manglet den humoren som for et øyeblikk kunne ha fjernet den nøytrale tilhørerens følelse av å lytte til en nøye kalkulert, og enn velkomponert forberedt tekst. Men det gjorde kanskje ikke så mye, når Barack umiddelbart etterpå ble tatt inn via skjermen fra Kansas City, Missouri, for å fortelle landsmøtet at «now you know why I kept asking her out so many times. You want a persistent president.«. Folk lo fordi professoren var morsom. Og ungene hans var høflige og sjarmerende. Oppdrag utført.
______________________________________________________________
Demokratenes landsmøte varer fra 25.-28. august. Skrivekollektivet kommenterer de viktigste talene, og hvordan landsmøtet kan påvirke presidentvalget i november.
**
Jørgen Lien