Det er ikke lett å finne noen som kan tilby litt optimisme på demokratenes vegne, etter at de siste dagene har budt på meldinger om at ikke mindre enn tre profilerte demokrater har bestemt for ikke å ta gjenvalg i 2010. Men som blant andre tallmaskinen Nate Silver understreker, enda mer enn det handler om hvor vanskelig det vil bli for partiet å komme vinnende ut av midtveisvalget, handler om den psykologiske effekten. Og timingen kunne ikke vært verre for partiets ledende folk, som allerede sliter med å berolige nervøse kandidater med at valgvinden absolutt kan snu tilbake i deres retning før november. Det snakkes om et stort gap mellom entusiasmen i partiene på grasrotnivå, og Obamas nødvendige og riktige, men ambisiøse dagsorden, får mye og høylytt kritikk når de folkevalgte besøker velgerne derhjemme.
Men selv i en slik alvorsstund er situasjonen selvfølgelig sammensatt. Valganalytiker Larry Sabato jr. har sannsynligvis rett i at demokratene nå ikke lenger kan håpe på å bevare sitt 60-40 flertall i Senatet, men alt er altså ikke svart. Jeg har stor respekt for senator Chris Dodds (D, Connecticut) evner som parlamentariker, men for partiets del synes de fleste enige om at hans beslutning om ikke å ta gjenvalg faktisk øker partiets sjanse til å beholdet mandatet hans. Den populære veteranen Richard Blumenthal har allerede bekreftet at han vil stille som Dodds erstatter, og hans eventuelle republikanske motstandere hadde alle sammen basert kampanjene sine på å være anti-Dodd-kandidaten. Dodd er en arbeidshest av dimensjoner og meget mektig i Senatet, men han ble han har også vært mistenkt for å få fordelaktig behandling av forsikringsselskapet Countrywide. Han ble riktignok senere ‘frikjent’ av Senatets etiske panel, men skaden var allerede skjedd i velgernes øyne. Hvis han hadde stilt til gjenvalg ville han etter alle solemerker ha tapt.
Men om Dodds tilbaketrekking i Connecticut kan spinnes som positiv for demokratene, er det en umulig oppgave i North Carolina, hvor den mangeårige senator og tidligere medlem av Huset, Byron Dorgan, heller ikke vil gjenoppstille. Poenget er ikke nødvendigvis (iallfall ikke bare) at et allerede vanskelig midtveisvalg i North Dakota går fra vanskelig til nesten umulig for demokratene (den umåtelig populære republikanske guvernøren John Hoeven skal være så godt som klar til å stille), men at avgjørelsen kom som et sjokk på hele det politiske establishment. Her kommer psykologen inn i bildet: Hvis vi antar at frykten for å tape var i det minste en del av grunnen til at Dorgan sa stopp, er det lite sannsynlig at det virker særlig betryggende på for eksempel Blanche Lincoln fra Arkansas, eller den relativt nyutnevnte Michael Bennet fra Colorado. Og kanskje enda verre i Representantenes Hus, hvor partiet allerede har måttet konstatere en lite bølge av representanter som sier stopp fordi de ikke tror de kan vinne. Eller som i ytterste konsekvens gjør som Alabama-representanten Parker Griffith, som like før jul skiftet side, og nå regner som en del av det republikanske partiet. Det er ennå ikke et år siden senator Arlen Specter (D, Pennsylvania) skiftet til demokratene fordi han ikke lenger hadde tro på republikanerne. Nå virker det lenge siden.
Det at situasjonen ser ekstra mørk ut idag, har imidlertid fått endel kommentatorer til å gå over hverandre i friske spådommer. Det synes å være en gryende enighet særlig blant konservative meningsmakere om at landskapet ser fint ut for republikanerne, men få går heldigvis så langt som Daily Telegraphs Toby Harnden, som like godt spekulerer over om republikanerne kan vinne tilbake senatsflertallet i november. Jeg tror demokratene kommer til å tape seter, men det blir jevnt altfor mange steder til at slike spekulasjoner interessante på det nåværende tidspunkt. De kan stadig vinne seter som idag besittes av republikanere i Ohio, Missouri og New Hampshire (selv om sistnevnte ser stadig vanskeligere ut) for å balansere republikanske framganger, og selv om både North Dakota, Arkansas, og Illinois ser sårbare ut for demokratene, og verken Delaware (hvor republikaneren Mike Castle tvert imot må regnes som favoritt, iallfall inntil Joe Bidens sønn Beau Biden gjør det klart at han vil stille), Nevada eller Colorado ser trygge ut for tiden, er framtida vanskelig å spå.
Særlig to ting kan bli avgjørende: Aller viktigst er det at Obama klarer å mobilisere entusiasme på sin egen grasrot, og han må samle støtte både i folket og i eget parti for en offensiv politikk som i det minste legger grunnlaget for lavere arbeidsløshet. Dernest må demokratene håpe at det uavklarte linjevalget som republikanerne sliter med, mellom moderate og mer ytterliggående kandidater, avgjøres til fordel for de mest høyreorienterte. Disse folkene er riktignok dyktige populister, men de kan også skremme uavhengige velgere som helst vil ha sentrumsløsninger.
Dersom republikanerne bevarer disiplinen, og Obama ikke lykkes i å drive gjennom større deler av sin agenda, kan derimot gå mot et riktig dystert år for demokratene.
________________________________________________________
Jørgen Lien skriver en ukentlig spalte om amerikansk politikk for Skrivekollektivet.