En Liverpoolsupporter kalte meg medgangssupporter. Nuvel. Visst nærer jeg varme følelser for Manchester United, men dersom noen skulle finne det interessant å grave dypere i hvordan min sympati for de røde djevlene ble født, ville historien – om ikke fascinere – kanskje skape forundring. Gamle fascinasjoner sitter dypt, men ikke dypere enn en medfødt sympati for underdogens gjentatte nederlag.
Jeg så ham nemlig. Det må ha vært i 1995. Han var ung, knappe 22 år, og barteaspirant (les: nordmøring). Han spilte i blått og hvitt, Røkkeløkka var ennå ikke oppført, kongen av grisetaklinger – Berdon Sønderland (slektning av undertegnede) herjet med motspillerne på romsdalsgresset, og Åge Hareide regjerte i rosenes by. Sesongen startet med å knuse naborival og lillebror Åndalsnes (ÅIF) 6-0 i en treningskamp, Deretter fortsatte de med nedsabling av Brann i Bergen – og det var her han fikk sin tippeligadebut, og æren av å putte sitt første mål på øverste nivå. «Barnerumpa» fra Kristiansund var på gang. Og det skulle ikke ta slutt før 12 år senere. Men jeg så ham, altså. Den dagen Molde (ja, vi snakker om MFK) sablet ned og knuste mine lokale fotballhelter i ÅIF. Å si at jeg der og da ble hodestups forelsket ville vært en løgn, men når jeg senere, sammen med venninner, fniste og rødmet bare ansiktet hans dukket opp på skjermen, ja da var det fint å kunne skryte av at jeg hadde «møtt» ham. I det han ble solgt til Manchester United fulgte min lojalitet med, og jeg kunne endelig legge MFK bak meg. I ettertid kan jeg innrømme at akkurat det var en lettelse.
Han som ikke skulle kunne lykkes hadde gjort det. Han var blitt helt i «verdens mest populære» klubblag. Han var liten, spedbygd, fra småbynorge og så ikke ut som han var en dag eldre enn 13 år. Nei, ikke var han særlig hoverende og selvgod heller (han kom seg vekk fra Molde uten å ha kopiert de mindre flatterende karakteristikkene som vanligvis følger laget). Han var den som gjennom vilje av stål og steinhardt arbeid hadde kommet seg opp og frem. På tross av alt. I like, I like a lot.
Som en fugl føniks. Som den stygge andungen. Han var underdogen som la av seg nederlagets åk. Respekt.
Så jentete, ville nok mange garvede, mannlige fotballsupportere sagt. Å holde med et lag på bakgrunn av en forelskelse. Well, what can I say? Fotball er følelser.
Som en genuin elsker av dem som takler motgang med et smil (og gjerne dype metaforer om tannhjul og sykkelnav i ekte Ivar Morten Nordmark-stil) holder det ikke å kun støtte seg til et lag som har huset en spiller som har reist seg som en usannsynlig stjerne. Nei, da trenger man et lag som slåss i motvind, som kjemper i myren (noen ganger bokstavelig talt – les: Kråmyra), som sjelden vinner og aldri vinner stort. Mitt lag er Aalesund fotballklubb – Aafk. Laget som rykker opp – og ned – i rasende fart.
Det har kommet mye merkelig fra Liverpool-leiren, men å kalle en Aafk-fan medgangssupporter er vel i den mer absurde kategorien. For en utenforstående kan det vel virke som at Aafk har vært totalt blottet for medgang. Siden den første sesongen i tippeligaen i 2003 har de enten gått raka vegen ned til adeccoligaen, eller så har de overlevd med et nødskrik som et resultat av panisk poengkamp i de siste serierunder, hastige trenerbytter og ønskedrømmer om at toppscoreren som var på rømmen i Brasil skulle vende tilbake.
For en blodfan, derimot, ser man suksess i de små tingene: tippeligaen 2009 har allerede ført til at jeg jublende har skreket med skingrende røst i telefonrøret til en medsupporter – etter andre serierunde og to uavgjorter,: «de har ikke tapt ennå, de har ikke tapt ennå»! But make no mistake about it: nederlagene kommer. Og jeg er forberedt. Aafk kommer ikke til å hente hjem Champions League-trofeet. Ei heller tippeliga-medalje. Holder de plassen er triumfen komplett. Skal det oppnås bør Romsdals store sønn, Kjetil Rekdal, vurdere å benåde den «hjemkomne» rømlingen fra Brasil. Like forbasket som stafett er stafett, er mål mål. Og Aafk kommer til å trenge hvert eneste ett. And then some.
Vakrere eventyr finnes ikke.