I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Fråtsing i TV-serier.
***********
Du skal aldri si til barn eller ungdommer at det er noe de ikke får lov til, har jeg skjønt, for da vil de med aller største sannsynlighet gjøre nettopp det. Dessuten har moralister både til høyre og venstre surmult, ikke uten en viss rett, om individualismens og materialismens tidsalder i flere tiår allerede, så folk føler uansett at de har rett til å gjøre nøyaktig som de vil. Den som hevder noe annet, er følgelig ikke bare håpløst ute av takt med samtidig, men også en elitistisk smaksdommer.
Og jeg forstår både den barnlige og den intellektuelle avvisningsimpulsen, fordi det er den jeg som regel ser utløst hos meg selv. Jeg gjorde definitivt ikke noe unntak da Jim Pagels i et essay på Slate, bega seg ut på å advare mot at vanen med å sluke TV-serier i store jafser, enten på DVD eller via strømming, faktisk gjør oss til dårligere seere. Pagels ville formane til edruelighet og ettertenksomhet, av respekt for det spesielle mediet TV-serien er. Glupsk fråtseri risikerer å minske den følelsesmessige investeringen i og refleksjonen rundt det som skjer med rollefigurene, advarte han, og minnet samtidig om at et noe mer avslappet komsumtempo dessuten åpner muligheten for å sette seg inn i den ofte vidtrekkende og interessante TV-kritikken som finnes der ute, ofte på en grundig episode-for-episode-basis.
Pagels’ essay kom som en reaksjon på en rekke tidligere lovsanger til det amerikanerne kaller binge watching. Kvalitetsserier som Mad Men og Breaking Bad har hengivne binger-fans, og TV-kritiker Emily Nussbaum beskrev blant annet, i et essay i New York ifjor (inneholder spoilere), hvordan innlevelsesevnen tvert imot økte i intense serieøkter, fordi hun kunne innta serien uavhengig av buzz og vannkjølersamtaler. Grantland argumenterte for noe av det samme; TIMEs kritiker ville ikke gjøre seg til dommer over hvilken seermetode som er best. Wired sammenlignet ifjor slik konsentrert TV-titting med å lese en roman, og trakk særlig fram både evnen til fordypelse, og det at mange foretrekker å fråtse i ensomhet, slik at de selv kan bestemme tempoet. Wall Street Journal snakket for sikkerhets skyld med forskere og markedsavdelingen til Netflix om hva det er som avgjør hvordan en slik trang til stimulans oppstår.
Og som et lite barn, gikk jeg rett i fella. Igjen. I sommer pløyde jeg meg i løpet av noen ganske få dager igjennom sesong fem og seks av Weeds, en serie jeg egentlig for lengst hadde gitt opp, mens kom tuslende tilbake til av gammel kjærlighet. Om ikke den manisk framoverlente dramakomedien er det mest nærliggende mulige kasus for å etterprøve om Pagels’ teori kan ha noe for seg, så kjente jeg iallfall en umiddelbar tilfredsstillelse, og et sug etter mer, i takt med at rekka av fullførte episoder ble lengre. Og jeg innrømmer det gjerne: Jeg skriver kun denne artikkelen for pliktskyldigst å få en liten pause i fråtsingen mellom den første og den andre sesongen av kreftdramakomedien The Big C. Jeg kastet et naivt blikk på pilotepisoden imorges, og ved tidlig kveld hadde jeg sett alle åpningssesongens 13 – riktignok korte – episoder. Hvis det kan roe Pagels’ eventuelle frykt for at jeg blir en avstumpet konsumerist på denne måten, skyter jeg gjerne inn at jeg var følelsesmessig nærværende nok til å tørke noen tårer under ettertekstene.