Om du ikke husker noe fra Oscar-utdelingen i februar, er det fullt forståelig. De fleste vil helst glemme det faktum at Richard Linklaters umiddelbare klassiker Boyhood ble forbigått av den nærsynte og ofte platte Birdman så fort som mulig. Men en ting har du nok sett, i hvert fall i meme-form på internettet gjennom året: Meryl Streep og Jennifer Lopez, ivrig klappende, jublende og samtalende, mens Meryl peker mot scenen i ekstase. Det var etter Patricia Arquettes takketale da hun fikk beste kvinnelige birolle-statuetten for nettopp Boyhood. Du vet, denne.
«It’s our time to have wage equality once and for all, and equal rights for women in the United States of America», maner Oscar-vinneren, og stemningen i salen blir elektrisk.
Det konkrete kravet er lett å stille seg bak, i så vel Hollywood som her hjemme. Men det kan også leses som et innlegg i en stadig tilbakevennende debatt i amerikansk underholdningsbranjse, om de begrensede yrkesmulighetene til kvinner i film og TV. Ava DuVernay, regissøren av det strålende borgerrettighetsdramaet Selma, har tatt opp spørsmålet i en rekke intervjuer i løpet av året, og i New York Times Magazine i november gransket journalisten Maureen Dowd sakskomplekset. Mange av de dystre tallene om kvinnerepresentasjon er godt kjente fra før, men tåler å bli gjentatt. Vi sakser fra Dowds artikkel:
In both 2013 and 2014, women were only 1.9 percent of the directors for the 100 top-grossing films. Excluding their art-house divisions, the six major studios released only three movies last year with a female director. It’s hard to believe the number could drop to zero, but the statistics suggest female directors are slipping backward. Prof. Martha Lauzen of San Diego State University reports that in 2014, 95 percent of cinematographers, 89 percent of screenwriters, 82 percent of editors, 81 percent of executive producers and 77 percent of producers were men.
Situasjonen er nesten like ille bak kamera i TV-bransjen, som Slates Aisha Harris har beskrevet. Det er mot et slikt bakteppe vi må forstå at reaksjonene mot Matt Damon ble så sterke, da den normalt likandes superstjernen på kamera i HBO-serien Project Greenlight forklarte en kvinnelig produsent at han ikke mener spørsmålet er viktig. Han har senere sagt unnskyld, men denne gangen har spørsmålet ikke forsvunnet fra radaren igjen.
Kandidatene finnes, på alle felter, mest synlig i regikategorien. Se bare på Vultures liste over 100 kvinnelige regissører som fortjener flere og bedre muligheter: Her er superveteraner som Mimi Leder (Deep Impact) og Nancy Meyers (It’s Complicated), Oscar-vinnerne Susanne Bier (Hevnen) og Kathryn Bigelow (The Hurt Locker), indiefavorittene Lynn Shelton (Humpday) og Kelly Reichardt (Meek’s Cutoff), og Andrea Arnold (Fish Tank) og Lynn Ramsay (Vi må snakke om Kevin) og Sarah Polley (Take This Waltz) og Lisa Cholodenko (The Kids are Alright) og…
Talentene er der. I en tid da budsjettene vokser i en takt som snart må gi en motreaksjon, har Hollywood ikke råd til å fortsette å late som om det ikke er tilfellet.
* Overskriften henspiller på et berømt øyeblikk fra den amerikanske presidentvalgkampen i 2012. Republikaneren Mitt Romney ble spurt om hva han ville gjøre for å sikre likelønn. Han svarte, på mildt nedlatende, for ikke å si paternalistisk vis, med å vise til at han hadde bedt kvinneorganisasjoner om hjelp til å finne kvalifiserte kvinner til offentlige embeter. De kom, ifølge Romney, tilbake med «whole binders full of women».
_________________________________________
I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2015. I dag: Er Hollywood endelig klar for å diskutere likelønn?