Da The Guardian-journalisten Glenn Greenwald i november kunngjorde at han ville forlate avisa som hadde gjort ham verdenskjent, var det få som ble overrasket. Det var bare to år siden han hadde blitt tilknyttet den britiske avisas amerikanske utgave, og Greenwald har aldri vært redd for å bryte med vante mønstre. Dessuten var det allerede klart at det viktigste for ham var å få ut avsløringene til NSA-varsleren Edward Snowden, ikke hvem som publiserte dem. I et New York Times Magazine-portrett på Laura Poitras, den andre journalisten som har direkte kontakt med Snowden, kom det frem at Poitras og Greenwald hadde vært åpne for å ta informasjonen sin til andre hvis The Guardian nølte med å publisere sakene. Som kjent sto den britiske avisa rakrygget gjennom alle stormene som kom, men det tok ikke lang tid før Greenwald sa opp.
Greenwald, Poitras og den kjente The Nation-reporteren og filmskaperen Jeremy Scahill presenterte raskt et heldigitalt journalistisk prosjekt, finansiert av Ebay-gründeren Pierre Omidyar. Omidyar har lovet ubeskjedne 250 millioner dollar til prosjektet, som senere fikk de kjente journalistprofilene Dan Froomkin (Huffington Post, Washington Post) og Liliana Segura (The Nation, AlterNet) med på laget. Da journalistikkprofessor Jay Rosen presenterte nyheten om at Pierre Omidyar ble tilknyttet prosjektet etter at han mislyktes i å kjøpte Washington Post (som ble kjøpt av Amazon-sjef Jeff Bezos i sommer), var det enda ingen som visste at Rosen selv skulle bidra til det nye prosjektet. Sammen med den tidligere Rolling Stone-redaktøren Eric Bates utgjør han det foreløpige laget.
Det er noe befriende anarkistisk med å gi så kompromissløse og profilerte skribenter helt fire tøyler og et lass med penger. Alle kjennetegnes de av høy integritet og autoritativ kunnskap om frihets- og rettighetsspørsmål i bredt, med egne spesialfelter. Scahills glimrende dokumentarfilm Dirty Wars er på kortlista til Oscar-akademiet, og er en rystende fortelling om USAs dronekriger. Segura er spesialist på dekning av skyggefylte sider ved det amerikanske fengselsvesenet. Froomkin er en skarp analytiker av politiske prosesser. Men det er selvfølgelig også forbundet med det. The Guardian har påpekt viktigheten av å ha en tydelig lederstruktur, for at ikke all viljestyrken skal drukne i kaos. Dessuten må Greenwald og Poitras sikres muligheten til å jobbe fritt. Ingen av dem kan trygt reise til sitt hjemland. I høst ble Greenwalds brasilianske ektemann David Miranda anholdt en hel dag på Heathrow i London. Poitras ble jevnlig stoppet på sine reiser og anholdt av myndighetene, helt til Greenwald skrev om det på Salon, fremgår det av New York Times Magazine-saken.
Mens de åtte årene med Bush-administrasjonen (han med den «forfriskende demokratidagsordenen«, du vet) blekner såpass at hans popularitetsmålinger sakte kryper oppover, skal de siste kapitlene skrives om Obamas Amerika. Dessverre tyder alt på at en stjernetung task force med kjernekompetanse på å avdekke de styggeste sidene ved det amerikanske maktapparatet blir helt sentrale i jobben med å kutte gjennom det lille sløret som er igjen av illusjonen om forandringsagenten Obama. Hvis Pierre Omidyars prestisjeprosjekt i tillegg kan bidra til å bilegge den fjollete striden om hvorvidt skribenter med klare, uttalte meninger kan betraktes som journalister, er det en positiv bieffekt. I et år hvor telekommunikasjonen til Associated Press ble samlet inn over to måneder og New York Times-journalisten James Risens eposter ble registrert på jakt etter en hemmelig kilde, inntraff årets skingreste medieøyeblikk da David Gregory antydet at Glenn Greenwald burde vært fengslet for samarbeidet med Edward Snowden. Noen ganger kunne jeg faktisk ønsket meg at journalister brydde seg enda litt mer om sin egen navle.
***
I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2013.