I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2012. I dag: Gratis leseopplevelser.
***
Om hundre år er du sannsynligvis død. På den annen side kan du glede deg over at det samme gjelder for Jo Nesbø. Hurra! Eller, la oss spole litt tilbake:
Landets meste leste nettavis, VG Nett, samarbeider med magasinet Dine Penger om forbrukerstoff. Samarbeidet formidlet i mars en jublende nyhetssak om…åndsverkloven. Journalisten kunne nemlig berette om noe som på det nærmeste framsto som bokbransjens skitne, lille hemmelighet: Åndsverklovens kapittel fire sier nemlig at de kommersielle rettighetene til et litterært verk rekker i 70 år fra forfatterens dødsår. Altså er en hel bråte gamle bøker allerede fritt tilgjengelige, og kan snappes opp som gratis digital leseglede for enhver med et lesebrett, og enten regneferdigheter eller evnen til å lese en gammeldags kolofonside. Så langt, alt vel, om ikke just revolusjonerende ny innsikt.
Det gikk ikke fullt så bra når artikkelen beveget seg videre til å framskrive konsekvensene av denne bestemmelsen til nålevende forfattere. Da kunne det for eksempel se slik ut: «Jo Nesbø er født i 1960. Dersom vi forutsetter en levealder på 80 år, vil Nesbø dø i 2040. Bøkene hans blir allemannseie først i år 2110.» Men er det ikke egentlig fryktelig lenge til? Ville det ikke, til sjuende og sist, være ganske egoistisk av en så populær forfatter som Nesbø, opptatt som han sikkert er av å stå til rådighet for en stadig voksende leserkrets, å holde ut helt til han fyller 80? Eller enda verre, til han blir – gisp! – 95?! Jo visst. Nå har jo børs og katedral alltid slåss om overtaket i bokbransjen, men når etterlivet uansett er satt til rause 70 år; hvor galt er det egentlig å ønske denne mannen, som har gjort seg rik på enerverende distriktshøyskolerock og litterære lemlestelser, et bare litt kortere liv?
Veldig galt, selvsagt, og det mener garantert både undertegnede og Dine Pengers journalist. Men det er også en smule absurd å bruke populære samtidsforfatteres uungåelige død som utgangspunkt for en oppløftende forbrukerartikkel. (Alt dette er skrevet med tunga ute ved kinnet. Jeg har heller ingen grunn til å anta noe annet enn at Jo Nesbø er en kjernekar.)
Om artikkelen ikke mangler makaber matematikk, så har den, muligens på grunn av sitt tekno-optimistiske/materialistiske utgangspunkt (du skal kunne eie boka, og helst digitalt), oversett at du knappest er nødt til å blakke deg på litteratur i dag, heller. Folkebibliotekene er fremdeles noe av vakreste som finnes, og der finner du til og med litteratur fra etter 1942, helt gratis.
Iallfall foreløpig. En av sakene vi ikke fikk plass til å latterliggjøre i fjorårets Desemberkalender, var utspillet fra Fremskrittspartiets Ungdom om privatiserte biblioteker og potensielle abonnementsordninger. Noe av grunnen til at vi droppet det den gangen, var at forslaget, på tross av sin tilsynelatende enkelhet («Å privatisere bibliotekdriften er liberalisme, rett og slett.») var så vanskelig å forstå. Det korte, bombastiske leserinnlegget som satte igang mini-debatten, kokte så langt vi kunne forstå ned til ett eneste argument («Det bør ikke være slik at alle må betale for et bibliotek de ikke bruker.»). La det nå ligge at mer eller mindre all offentlig virksomhet ville bli erklært illegitim med en slik logikk, eller at bibliotekene den dag idag, som i de mange tiårene forut, bidrar langt mer til (for eksempel) allmenndannelsen (og språkforståelsen, eller integreringen av innvandrere, for den saks skyld) enn posør-liberalistene er villige til å anerkjenne, eller at argumentasjonen var klasseblind, eller at det faktisk ikke er nødvendig å endevende noe de aller fleste er fornøyde med bare fordi det står i din vrangleste samfunnsøkonomibok, eller..innlegget hadde uansett fjorårets soleklart vittigste punchline: «Tenk deg å gå Chess-biblioteket, hvor spennende er ikke det?»