Det nye, bergensbaserte tidsskriftet Røyst springer ut av frustrasjon, slik det meste som er verdt å lytte til gjør. Den kjempestore redaksjonen* skriver seg allerede i sin første lederartikkel inn som «ein liten, dugnadsdriven del av den idémessige atterreisinga på venstresida, der Agenda er siste tilskot i Oslogryta», i tråd med tittelbladets løfte om «politikk og tankeleik på venstresida». Og hvorfor ikke? Venstrefløyen har nesten ingen dedikerte, uavhengige tidsskrifter lenger, i hvert fall ikke på papir. Og er det noe den mangler, er det lekne tanker som går forbi sjølpisking.
Røyst har utsyn fra Bergen og Hordaland, og det er fruktbar mark hvis man ønsker å se idealisme visne foran unge øyne. De borgerlige partiene har spist seg inn over hele kysten, og styrer byen, fylket og landet, heiet fram av storavisa Bergens Tidende, som fylkets ulike nyanser av rødt med en taktfasthet kun metronomen kan loggføre gir skylda for alt som ikke kan legges for Erna Solbergs dør. Nettopp derfor er Røyst, framfusent og udogmatisk som det ønsker å være, et gledelig tilskudd til tidsskriftfloraen. Venstresidas idédebatt trenger tid, plass og rom, og de to første numrene gir bud om at her tenkes.
De minst interessante bidragene i de to utgavene står noen av de mest etablerte stemmer for, herunder SV-leder Audun Lysbakken og Aps frilanstankemaskin Aksel Braanen Sterri. Begge resirkulerer tankebaner de for lengst har gjort kjent andre steder. Blant andre bidragsytere er det mer å hente: Maria Sandviks artikkel om kvinneflukten fra hennes hjemfylke Møre og Romsdal i Røyst #2, kler av den instrumentelle tankegangen som råder i mange kommuner. Ida Storehaugs forsøk på å forklare at følelsen av å være utenfor politikkens sentrum ikke trenger å være ensbetydende med stor geografisk avstand fra Stortinget, også i det nyeste nummeret, gir innsikter som trengs.
Røyst er estetisk pent og trykket på tjukt papir. Man får håpe meningen er at leseren ganske snart skal smusse det til med trykksvertede fingertupper når det plukkes opp, som et triumferende bevis på at å lese Røyst er del av en fysisk handling.
Da vår venn og medskribent Tore Eikeland innrammet Skrivekollektivets ethos i formuleringen «en politisk og populærkulturell paviljong for skribenter trygt plassert på venstresiden», summerte det dét vi har forsøkt å gjøre på internett siden 2004. Det er grunn til å feire og gratulere gjengen bak Røyst med et spennende tidsskriftprosjekt som langt på vei ligner det vi sjøl ønsket å gjøre den gang. En mer åpen, nysgjerrig venstreside som er seg sin arv og sine muligheter bevisst kan fortsatt vinne valg, så vel i byen som i landet.
_________________________________________
* Skribenten kjenner flere av redaksjonens medlemmer, men få av dem godt.