Det kunne handlet om de upålitelige meningsmålerne, som på egen hånd har gjort valgkveldene lengre og neglene til alle involverte kortere, simpelthen fordi målingene forut for det britiske parlamentsvalget i mai viste seg å være vilt misvisende. Eller det kunne handlet om Ed Milibands korte, ulykkelige tid som leder av det britiske arbeiderpartiet – Labour – eller om hans sensasjonelle etterfølger, protestkandidaten og den erfarne venstreaktivisten Jeremy Corbyn.
Men la oss i stedet gi noen siste minutter i rampelyset til Harriet Harman. Som historien gjerne er for de fleste som har overlevd flere regimeskifter i Labour siden 1980-tallet, begynte også Harman på partiets venstrefløy, for så å flytte seg sømløst til høyre i takt med Tony Blairs og Gordon Browns «modernisering» av partiet på 1990-tallet. Harman har forstått partiet godt nok til at hun, etter Milibands avgang, ble dets midlertidige leder for andre gang. (Første gang var i vekslingen mellom Brown og Miliband i 2010.)
Og her er vi ved et interessant poeng: Harman er faktisk ikke Labours første kvinnelige leder, men den æren innehas av en annen «midlertidig». Mange år før hun ble i utenriksminister i Blairs regjering, styrte Margaret Beckett Labour gjennom ei krise da partileder John Smith døde på post i 1994. Der Harman trådte til side ved begge anledninger, forsøkte Beckett seg på å vinne ledervervet på permanent basis. Hun endte på tredjeplass i avstemningen, bak Blair og seinere visestatsminister John Prescott.
Derfor har Labour aldri hatt noen valgt kvinnelig partileder, og det konservative partiet kan skryte av å ha fått valgt Storbritannias første og eneste kvinnelige statsminister. Dermed er det ikke sagt at Harriet Harman nødvendigvis kunne eller burde vært kvinnen som brøt mønsteret. Hennes andre periode som stedfortredende leder var preget av intern uro om politikken og mistro rundt ledervalget, men det er talende at ingen engang tenkte tanken. Lenger tilbake i historien kunne Barbara Castle med litt hell ha blitt et aktuelt navn, men hennes skjebne ble beseglet da statsminister Harold Wilson i 1969 ga henne ansvaret for å foreslå begrensninger i streikeretten mens hun var arbeidsminister (1). Shirley Williams hadde også en sterk stilling i partiet, men brøt ut sammen med Roy Jenkins og David Owen for å danne Social Democratic Party i 1981 (2).
Labour er langt fra aleine om å ha tatt seg god tid med å rette opp kjønnsbalansen (eller, i deres tilfelle, å ikke gjøre det likevel). Det er bare å se på partifellene i Norden; Mona Sahlin ble første kvinne på toppen av svensk sosialdemokrati først i 2006, og i Danmark hadde kjønnsbarrieren kollapset bare året før, da partimedlemmene valgte Helle Thorning-Schmidt til leder.
Det mangler egentlige ikke på kvinnelige lederemner i Labour, og i rettferdighetens navn bør det nevnes at Labour under Blair blant annet utarbeidet noen spesielle kandidatlister med bare kvinnelige kandidater (3). Før venstrerebellen Corbyn kom på banen, var det meningen at kampen om å få overta etter Ed Miliband skulle stå mellom de to tunge tidligere regjeringsmedlemmene Yvette Cooper og Andy Burnham, eventuelt med den relativt ubeskrevne «blairitten» Liz Kendall som en slags outsider. Til sjuende og siste gikk Cooper med i dragsuget når enhver kandidat som kunne assosieres med den gamle «fløykrigen om sentrum» i New Labour-tida ble forkastet av den svulmende, nye velgermassen.
Corbyn har langt fra fått noen enkel start på oppdraget som Labour-leder, og hans autoritet som leder av opposisjonen blir undergravd nesten daglig. Ingen veit hvor lenge han kan bli sittende. Det eneste vi da veit, er at hvis Corbyn går av, står det denne gangen ingen kvinne klar til å ta over som vikar. Landsmøtet i september valgte Tom Watson som Harriet Harmans avløser. Men for partiets del er det til å håpe på at historikken ikke skremmer kvinnelige potensielle kandidater fra å forsøke å bryte seg plass i rekka av grå, middelaldrende menn.
NOTER:
1) For mer om kvinnerepresentasjon i New Labour-æraen, anbefales Meg Russells bredt anlagte bok Building New Labour (2005).
2) Du kan finne mer om bakgrunnen for fagforeningsloven In Place of Strife og Barbra Castle i Patrick Syeds verk om Labours venstreside, The rise and fall of the Labour left (1987).
3) For mer om Shirley Williams og dannelsen av SDP, se f.eks. Radhika Desais Intellectuals and Socialism. ‘Social Democrats’ and the British Labour Party (1994).
________________________________________
I desemberkalenderen vil vi, hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2015. I dag: Hvorfor har Labour ennå ikke hatt en kvinnelig leder?