Desemberkalenderen: «We were supposed to be heroes»

Da Stein Ove og jeg ifjor brukte desember på å skrive ett innlegg daglig her på Skrivekollektivet, ønsket vi å “løfte frem fenomener, debatter, mennesker, nettsteder, organisasjoner eller popkulturelle nedslag som har inspirert oss, eller på annen måte gjort 2010 til et godt år”, som det het den gangen. Det kan vi ikke gjøre i år, for 2011 har ikke vært noe godt år. Men bortsett fra det er Desemberkalenderen tilbake med samme formål som sist; å se tilbake på kulturelle og politiske fenomener fra året som snart er over. I dag: Rob Reiners Stephen King-filmatisering Stand By Me fyller tjuefem år.

NB: Teksten inneholder spoilere til en tjuefem år gammel film.

____________________________

Jeg hadde egentlig gitt opp å skrive noe om Rob Reiners Stand By Me (1986) i anledning filmens 25-års jubileum. Jeg har prøvet og feilet helt siden mars, og aldri helt klart å formulere hva det er som griper meg så voldsomt med denne klassiske oppvekstskildringen. Jeg vurderte lenge å kaste inn håndkleet, og istedet henvise leseren til Eirik Smidesang Slåens presise kjærlighetserklæring på Montages. Og nettopp det med kjærligheten til denne filmen er egentlig det aller vanskeligste. Jeg husket den ikke som en udiskutabel klassiker da jeg endelig så den om igjen i mars i år, men siden den gang har jeg sett den så mange ganger at jeg nesten sliter med å få den på avstand.

Samtidig er noe av det deilige med Stand By Me at den bare nesten er perfekt. Filmfortellingen om bestevennene Gordie (Wil Wheaton) og Chris Chambers (River Phoenix) og kompisene deres, Teddy (Corey Feldman) og Vern (Jerry O’Connell) som legger ut på en reise for å finne liket av en jevnaldrende gutt, er i enkeltøyeblikk både overdrevent nostalgisk og overtydelig. Richard Dreyfuss’ fortellerstemme som den voksne Gordie tilfører filmen øyeblikk av lakonisk humor («Finding new and preferably disgusting ways to degrade a friend’s mother was always held in high regard»), men den ellers ekstremt velskrevne og velspilte dialogen mellom hovedpersonene får av og til et litt tekstplakataktig preg, som når Gordie advarer de andre: «We’re going to see a dead body. Maybe this shouldn’t be a party.» Jeg kan riste litt på hodet av det, bare for i neste omgang skrive det på kontoen for filmens aller største styrke; inderligheten.

Som i alle gode filmer om menneskelig modning, er det ikke reisen i seg selv som er målet. Men alle lærer noe om seg selv på veien. Den intense lojaliteten mellom Gordie og Chris illustreres kanskje best i en dialog hvor de diskuterer hva som vil skje når de begynner på high school til høsten:

G: «Do you think I’m weird?»
C: «Definitely»
G: «No, man. Seriously. Am I weird?»
C: «Yeah, but so what? Everybody is weird.»
C: «You ready for school?
G: «Mhm.»
C: «Junior high. You know what that means. By next year we’ll be split up.»
G: «What are you talking about? Why would that happen?»
C: «’Cause it’s not gonna be like grammar school, that’s why. You’ll be takin’ your college courses, and me, Teddy and Vern, we’ll all be in the shop courses with the rest of the retards, making ashtrays and birdhouses.»
C: «You’re gonna meet a lot of new guys. Smart guys.
G: «Meet a lot of pussies is what you mean.»
C: «No, man. Don’t say that. Don’t even think that.»
G: «I’m not going in with a lot of pussies. Forget it.»
C: «Well, then you’re an asshole.»
G: «What’s asshole about wanting to be with your friends?»
C: «It’s asshole if your friends drag you down. You hang with us, you’ll be just be another wise guy with shit for brains.»

(…)

C: «I mean, you could be a real writer someday, Gordie.»
G: «Fuck writing. I don’t wanna be a writer. It’s stupid. It’s a stupid waste of time.»
C: «That’s your dad talking.»
G: «Bullshit!»
C: «Bull true. I know how your dad feels about you. He doesn’t give a shit about you. Denny was the one he cared about, and don’t try to tell me different.»
C: «You’re just a kid, Gordie.»
G: Oh, gee… thanks, Dad!»
C: «I wish the hell I was your dad. You wouldn’t be goin’ around talkin’ about takin’ these stupid shop courses if I was. (…) Kids lose everything unless there’s someone there to look out for them. If your parents are too fucked up to do it, then maybe I should.»

«I wish the hell I was your dad.» Det er noe med den totale oppofrelsen og lojaliteten i denne scenen som alltid rører meg dypt. Og den er skrevet med små bokstaver. Ved å invitere inn usikkerhet og mørke, som Smidesang Slåen er inne på, klarer filmen å vise hvordan både Gordie og Chris på hvert sitt vis er nødt til å ta ansvar som langt overskrider alderen deres.

Jeg finner igjen noe av den samme følelsen i en scene hvor Gordie kommer i snakk med den lokale butikkinnehaveren. Han blir påminnet om at han ligner på sin bror, fotballstjernen, som ble drept i en bilulykke noen måneder tidligere, og vi forstår umiddelbart Gordies reaksjon. Vi vet fra tidligere at Gordie forgudet broren sin, samtidig som vi forstår at han noen ganger kan bli lei av å bli sammenlignet med ham. I sorgen føler han seg oversett og annenrangs i forhold til foreldrene, og så kan han ikke engang unnslippe når han går på butikken? Wil Wheaton har det helt riktige ansiktet til å formidle Gordies sammensatte reaksjon.

I det hele tatt er Stand By Me er fremragende godt observert film. Ungdommene veksler mellom boblende glede og eventyrlyst på den ene sida, og dypt alvor og ærefrykt for hva de har begitt seg ut på, på den andre. Balansen er upåklagelig, og de lysere scenene kan fortelle oss like mye om karakterene som de triste. Ta for eksempel scenen hvor Vern legger fram planen for de tre andre. Måten han på få sekunder går fra entusiasme til engstelse og tilbake til entusiasme, gir allerede tidlig en tydelig tegning av hva slags karakter han er.

Jeg hadde en gang en diskusjon om den siste scenen i filmen, hvor Richard Dreyfuss som den voksne Gordie sitter og skriver på den fortellingen vi nettopp har sett. Han avslutter slik: «I never had any friends later on, like the ones I had when I was 12. Jesus, does anyone?». Min diskusjonspartner mente scenen gikk for langt i sentimental retning, og irriterte seg over forsøket på å gjøre observasjonen allmenn. Jeg var delvis enig, men valgte å se det positive:  Den innkapsler tydelig nettopp det jeg elsker ved Stand By Me. Når filmen eventuelt går for langt, er det fordi den er like inderlig til siste bilde. Stand By Me framstår muligens ikke som en stram film i utgangspunktet, men den tør faktisk å løpe lina ut.

Som fortelling har den også en viktig respekt for at livet forandrer folk. De var kanskje med på turen til Back Harlow Road for å finne liket av Ray Brower, men som fortelleren forklarer, så forsvinner Vern og Teddy etter hvert ut av Chris’ og Gordies liv. De blir for forskjellige. Og i og med at det alt i filmens aller første scene blir avslørt at Chris ble knivdrept i ung alder, får både det nære vennskapet mellom Gordie og Chris, og Gordies håndtering av brorens død, en ekstra sår klangbunn. Den går også langt i å forklare filmens nostalgiske og romantiserende trekk. Det handler vel om respekt, egentlig. Å takle sorg handler ofte om en redsel for å glemme. Over år er det naturlig at rynkene glattes ut, at noen av nyansene forsvinner. Minnene sitter bedre da.

Stand By Me er den filmen jeg har lært mest av i 2011.