Desemberkalenderen: Sylvi Støjberg?

I dag fikk Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug en real tillitserklæring fra statsminister Erna Solberg (H) og sin egen partileder, Siv Jensen. Ikke et vondt ord sagt om landbrukspolitikk, men bortsett fra i Senterpartiet er det sjelden på det feltet man finner potensielle partiledere. Likevel føles det som om Listhaug med dagens utnevnelse til Norges første innvandrings- og integreringsminister melder seg på i diskusjonen om hvem som skal lede FrP etter Siv Jensen. Det er ingen liten bedrift i seg sjøl, på dagen da selveste Per Sandberg trådte inn i regjeringa, på den litt overraskende fiskeriministerposten.

De store ordene om Listhaug kommer imidlertid med ett stort forbehold: Hun må faktisk lykkes. For FrP betyr det at antallet flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge, må reduseres. For Norge betyr det at en særskilt innsats for integrering må føre til at folk med behov for vern for god hjelp raskt, både på kort og lang sikt. Nå spørs det om hun har fintfølelse nok til å forstå at hun av og til må fire litt på det første, for å lykkes med det andre. Foraktfull tale om «godhetstyranniet» får meg til å mistenke at Listhaug i utgangspunktet er snever partisoldat først, og hun er heller ikke fremmed for rødskvetting eller sviktende historiske paralleller.

Tanken om et innvandringsdepartement er ellers ikke ny. Hele feltet var samlet i Kommunaldepartementet da Erna Solberg satt i Bondevik 2-regjeringa, og en liknende konstruksjon var visstnok på tegnebrettet etter at den rød-grønne regjeringa ble gjenalgt i 2009. Den gang var vervet tiltenkt tidligere statssekretær og seinere varaordfører i Oslo, Libe Rieber-Mohn, men det ble med tanken. Med FrP i regjering og et åpent landskap for både flere innstramminger og hard retorikk, er det ikke til å undres over at regjeringspartiene ikke vil la ei krise gå til spille.

Og apropos ting som ikke er egnet til å overraske: Jeg er villig til å sette penger på at den påtroppende innvandringsministeren har studert politikken og retorikken til sin danske kollega før utnevnelsen. Som mangeårig parlamentarisk leder for Venstre og nå «integrations- og udlændingeminister», har Inger Støjberg dominert en beinhard dansk debatt i ei årrekke, og hun nikket nok gjenkjennende til Listhaugs utbrudd mot «godhetstyranniet». Under Støjbergs innstrammingskurs har Venstre gjeninnført det som i praksis er en egen fattigytelse for flyktninger; hun hadde den opprinnelige ideen til jammerdals-annonser i libanesiske aviser om flyktningpolitikken i Danmark; hun har gjort det vanskeligere å få familiegjenforening; strammet inn reglene for tildeling av statsborgerskap (med støtte fra Socialdemokraterne) og forsøkt å gi reglene tilbakevirkende kraft. I Norge er innvandrings- og flyktningpolitikken mindre polarisert og breiere forankra, men for et parti som i utgangspunktet mener politikken ikke kan bli streng nok, er Støjbergs mange initiativer jevngode ideer på innstrammingens markedsplass. Det gjenstår å se om Listhaug ønsker – eller våger – å utfordre stortingsflertallet – ved å gjøre noen av dem til regjeringas offisielle politikk.

Samtidig er Støjberg en av Venstre-regjeringas mest populære statsråder. Erna Solberg har sjøl erfaring med at man også i Norge kan bli populære av å føre en hard innvandringspolitikk. I opptakten til mannskapsskiftet løp kommentatorene i beina på hverandre for å slå fast at Per Sandberg kommer til å være gjenkjennelig «frittalende» også som medlem av regjeringa. Det er ingen grunn til å forvente noe annet av Listhaug. Men uansett hennes politiske framtid: Ja, alle nye statsråder skal få tid til å sette seg i stolen og inn i sakene før de blir bedømt. Men Listhaugs saksfelt handler så akutt om faktiske, utsatte mennesker, og hennes retoriske konfrontasjonsnivå er så høyt, at vi skylder dem det gjelder å holde et øye med hvordan den nye statsråden legger den politiske linja og setter tonen for en debatt vi ikke har råd til å la skli ut.