«Det beste med Philip Seymour Hoffman? 30 mennesker kunne peke på 30 forskjellige scener som hans beste. Og de ville hatt rett, alle sammen.» Omtrent slik lød omkvedet på Twitter i de første timene etter at nyheten om den fremragende karakterskuespillerens død kom ut i starten av februar. Slik føles det å skulle diskutere Richard Linklaters mesterlige Boyhood, også. Filmens plass i historiebøkene er allerede sikret på grunn av produksjonshistorien*, men i tillegg til å være en ekstraordinær oppvekstskildring, er Boyhood en samling scener og vignetter som rammer inn hele 2000-tallet.
I en av filmens første scener blir Mason (spilt av Ellar Coltrane), den da seks år gamle guttungen vi skal følge gjennom oppveksten, forklart at familien må flytte fordi moren hans (Patricia Arquette) må gå tilbake til skolebenken etter skilsmissen fra Masons far (Ethan Hawke). Guttungen får jobben med å male over strekene på veggen som har vært beviset på hvor mye han har vokst til nå i livet. Ingen fysiske bevis på levd liv kan etterlates. Når vi møter igjen Masons mor over ti år seinere, idet ungene snart skal flytte hjemmefra, må hun igjen selge huset: Etter årelang utdannelse og fast undervisningsjobb er hun fortsatt en «working poor», ute av stand til å betjene gjelda. Mellom disse to scenene fortelles historien om Mason og familien, men i bakgrunnen lurer fortellingen om alle løgnene som har brutt ned den amerikanske drømmen: De evige krigene, eroderingen av idéen om at utdanning er nøkkelen til finansiell stabilitet, finanskapitalismen som brukte råtne boliglån til å brekke ryggen på middelklassen, meritokratiets kollaps, NSAs maktfullkommenhet.
Det er med på å gjøre Boyhood til en av de mest komplekse filmene om Amerika på svært mange år, men dette er ikke en spesifikt amerikansk opplevelse. Å vokse opp er en universell erfaring. Når Boyhood når hjemmemvideomarkedet i februar, bør alle som kjenner noen som er mellom 15-20 invitere dem til å se filmrn, og rydde plass til å diskutere den etterpå.
________________
* Da de første, overstrømmende positive anmeldelsene kom, var det faktisk grunn til en liten smule skepsis. Kritikerstanden var så imponert over filmens ambisjonsnivå og dens uvanlige tilblivelsesprosess at det var vanskelig å gripe hvor god den var som film. Frykten for en overhypet metafilm viste seg heldigvis å være ubegrunnet, og filmens vei til realisering er en seier for tålmodigheten og idéfilmen: Regissør Linklater klarte til slutt å sikre seg finansiering til en produksjon som ble filmet over noen dager hvert år i 12 år. Slik blir prosjektet en indirekte speiling av sin egen tematikk: Foran øynene på oss og med sømløse klipp vokser Ellar Coltrane fra å være et åpent og spørrende kamerabarn til å bli en modnere, men keitete ung mann som ved simpelthen å spille fram en versjon av et enestående vanlig liv lærer oss noe om tid og erfaring. I rollen som Mason er han «just a kid like everyone else», som det heter i Hero av Family Of The Year, låta som akkompagnerer filmens trailer. Filmens lykkes fordi den får oss til å tro på nettopp det.
Hør Richard Linklater snakke om filmen her. Patricia Arquette forteller her.
_________________________________________
I desemberkalenderen vil vi, (nesten) hver dag fram til julaften, løfte fram mennesker, organisasjoner, fenomener, nettsteder eller popkulturelle nedslag som har engasjert, provosert, beriket eller underholdt oss i 2014. I dag: Hvorfor Boyhood treffer.