Det er mye, mye enklere å føle seg som en del av mediestrømmen i forbindelse med Arbeiderpartiets landsmøte denne gangen. Ikke bare på grunn av en stabil, grundig web-overføring av absolutt alt som skjer. Ikke bare fordi Skrivekollektivet har delegater i salen, reportere på gjestebenkene, venner på observatørplassene og full tilgang til medienes flyktige dekning. Nei, denne gangen kan man i realiteten få med seg absolutt alt – takker være de sosiale mediene.
Ved starten av forrige uke, etter utgangen av en lang og mediefattig påske, hadde jeg ikke den samme følelsen. Det var Bergensavisen, den viktige nummer to-avisen i den nest største byen, det gamle Arbeiderpartiorganet med 33 millioner i direkte pressestøtte, som gjorde at jeg surnet på hele ideen om sosiale medier, med blogger, Facebook, Twitter og hele sulamitten. Årsaken? BA trykket, over en halv side i papiravisen, et oppslag om at KrF-politikeren Filip Rygg har en blogg. Ingen nyhet, sier du? Neida. Men prøv denne: På denne bloggen har bystyrerepresentant Rygg, heltidsblogger på kommunal lønn, lastet opp en video!
Wow.
Det er ikke noe nytt. Det er i det hele tatt problematisk å se slike gjentatte tegn til at BA ikke har skjønt at mediene forandrer seg. Husk bare på dobbeltsideoppslaget få uker før påsken, der samme avis hadde en gigantisk forsidepeker om at BLOGGFEBEREN SKYLLER OVER HORDALAND (etter hukommelsen, min anm.) Hva var premisset for denne voldsomme nyheten? Hordaland fylke, i artikkelen representert ved samme Filip Rygg (og våre gode venner ved Mediehuset 5080), er ligger på en finfin niendeplass på listen over fylker med flest blogger.
…men vent litt, nå. Niendeplass? Niendeplass?! Det er jo…ingenting! Det er jo leksikondefinisjonen av middelmådig! Det er jo dårligere enn Brann! (1)
Det smerter å se slikt. Særlig hvis vi tenker over hvor ille det gikk sist, den gangen ved valget i 2007, da blogger og Facebook for første gang skulle revolusjonere det folkelige engasjementet rundt valg og politikk. YouTube var primærkilden alle lokalpolitikere gjorde bruk av den gangen, hele to år før BAs tiltrodde misjonær Rygg får presseoppslag om det samme. Problemet var selvsagt at det gjorde vondt å se på. Jeg skrev følgende om fenomenet da det sto på som verst, i september 2007:
«En liten del av meg dør hver eneste gang jeg ser en middelaldrende ordførerkandidat fra innlandet stå og stotre foran et dårlig kamera i en fjord eller på en gård eller mens han eller hun sløyer fisk eller kjøper avisen eller vasker bilen – og snakker om behovet for en verdig eldreomsorg – samtidig. YouTube er et fabelaktig verktøy for mennesker som har noe der å gjøre. Men de fleste gir hver eneste gang klare og evig tydelige tegn på at dette er noe de bare ikke takler. Lokale fylkestingskandidater fra Mysen eller Lillestrøm vil ikkeikkeikke filmes, og langt mindre i en setting hvor de skal prøve å se vanlige og uhøytidlige ut mens de vinner din gunst på en knallgod sak om et svømmebasseng. De HATER det. Men har du muligheten til å komme på en ny plattform, skal du faen meg på.»
Jeg har mer tro på nettsamfunnene denne gangen, og det er Arbeiderpartiet som har gitt meg troen tilbake. Ikke bare fordi Ap har gode, fikse og moderne nettsider, men også fordi man ser ut til å vite hva man vil med dem. Jens Stoltenberg på Facebook kunne blitt en tam og pinlig affære, men blir brukt konstruktivt. Helga Pedersen på Twitter er en tam affære, men heldigvis finnes det en horde av andre, særlig AUFere, som gjør jobben for henne under landsmøtet (herunder kollektivets Tore Eikeland). Alle taler og høydepunkter finnes på video, og det er de facto muligheten til å diskutere alt sammen igjennom live. Og Hadia Tadjik er i ferd med å bli et omsnakket fenomen på forrige valgkamps mest misbrukte våpen; YouTube.
UPDATE: Jens er forøvrig enig.
Det gir håp om at det blir bedre denne gangen. Og om at BA snart melder seg på verden slik den er.
______________________
(1) Note: Neida. Kødda.