Et av de store temaene på landsmøtet virker å bli oljeboring ved Lofoten og Vesterålen. Undertegnede har tidligere ment at vern av disse områdene ikke er den beste løsning. For ikke mange dagene gikk det nærmest opp et lys for meg. Der AUF-argumenter har feilet i å overbevise meg om at disse områdene er for sårbare, og for vesentlige for fiskerinæringen, var det argumentet om at vi, for å ha en snøballs sjanse i helvette til å oppfylle våre klimaforpliktelser, ikke kan åpne nye store områder for oljeboring som overbeviste. Opplagt ville mange si, men for meg var det en «lyspære».
AUF-leder Martin Henriksen har lenge vært en profilert motstander av oljeboring i disse områdene, men tidligere har heller ikke han kunnet overbevise meg. Snarere tvert om har hans argumentasjon, for meg, fremstått som litt naiv. Det har vært et «vi skal redde verden»-perspektiv over det hele. Ikke det at undertegnede ville hatt noe i mot at verden «ble reddet», men det skader ikke å forholde seg til realitetene. Det var derfor med stor undring at Henriksens innlegg på landsmøtet i dag fremkalte frysninger. Den typen frysninger jeg får når jeg hører noe jeg er fult ut enig i.
Et argument som AUF-lederen brukte traff spesielt godt – også i mer barkede Arbeiderpartikretser enn undertegnede kan sies å tilhøre, vil jeg tro. Han brukte nemlig finanskrisen som argument for å la oljen ligge på havets bunn. Istedet for å pumpe den opp og putte pengene i oljefondet for å bli investert, og gå tapt i ekte finanskriseånd, vil den tryggeste sparingen for fremtiden være å la oljen forbli der den er. En vakker dobbeltbetydning her, som AUF-lederen sikkert har reflektert over. Sparing for fremtiden, i denne sammenhengen kan bety så mangt. Her er to spesielt viktige betydninger: ikke bare sparer vi miljøet for selve oljeboringen og farene for utslipp dette medfører, samt at oljen ville bidratt til store utslipp gjennom bruk i f.eks drivstoff. Ved å la oljen forbli på havets bunn, overlater vi også avgjørelsen til fremtidige generasjoner om hvorvidt den skal utnyttes. Bare tanken på hvor mye olje vil være verdt i fremtiden, når resurssene er uttynnet, bør få oss til å tenke på dem som kommer etter oss. De vil også ha nytte av solide inntekter til å betale for det velferdssamfunnet vi forsvarer med nebb og klør, for at fremtidige generasjoner også skal ha glede av det.