Jeg hadde meget lett for å kjenne meg igjen i den fortellingen kollektivets landsmøtekorrespondent Marte Malones fortalte igår kveld, om den lange og tvilende veien til motstand mot oljeboring i nord. Det er vår plikt å være skeptiske til den luftige ‘redde-verden’-retorikken, blant annet fordi den kan bli så luftig, også avskåret fra den praktiske virkeligheten at den i siste ende virker mot sin hensikt. Det er også, som arbeiderparti, vår oppgave å ta på alvor det ønsket våre partifeller i Nord-Norge har om å skape en ny giv og stoppe fraflyttingen fra landsdelen. Jeg vet ikke hvor overbevist jeg blir når noen sier at grønne arbeidsplasser skal oppstå av lufta som et svar.
Og det er mer: Stortingsrepresentantene Olav Akselsen og Per Rune Henriksen gjør i et oppslag i Bergensavisen idag oppmerksom på hvor grunnleggende viktig oljevirksomheten er for næringsvirksomheten også i vestlandsfylkene. Det er her kompetansen er bygget opp, og et eget nord-norsk kompetansemiljø vil ikke oppstå over natten. Hordaland har altså selv vesentlige næringsinteresser i at Nord-Norge ikke stenges for oljevirksomhet.
Avveiningene er ikke enkle, og de skal ikke være det. Når jeg likevel lander på at jeg vil at Arbeiderpartiets landsmøte tar stilling til oljespørsmål allerede nå, istedet for å gjøre det til noe som forhandles bort midt i neste stortingsperiode, så er det nettopp av samme grunn som Marte; at også dette kan sees i et generasjonsperspektiv. Å etterlate det til seinere (og da mener jeg mye seinere enn 2010) å avgjøre hva man skal gjøre med norske oljeressurser, er en solidarisk handling på tvers av generasjonene.
Men det handler også om at vi på et eller annet tidspunkt, og gjerne nå, må utforme en oljepolitikk som ikke alltid og hele tiden er tilpasset forestillingen om at det er akkurat neste gang vi skal sette grenser for oljeutvinning. De lokale ringvirkningene av Snøhvit-utbyggingen har, som stortingsrepresentantene allerede understreker, vært mer merkbare på Vestlandet enn i Nord-Norge, og fagetater og fiskere er livredde for konsekvensene av å tro at alt blir annerledes denne gangen. Her i Hordaland er det aller viktigste nå å sørge for at regjeringen hoster opp et kraftregime som sikrer langsiktighet for kraftintensiv industri. Selvmotsigende, sier du? Naah, prøv heller de små skritts politikk.
Jeg hører også de taktiske motargumentene. De nordligste fylkespartiene er splittet i saken, og et klart standpunkt kan sette dem i en skvis som kan slå negativt ut i september. Det kan absolutt hende at det taktisk riktige ville være å legge seg på en vente-og-se-holdning, både med hensyn til handlefriheten i valgkampen, og fordi programkomiteens brede kompromiss faktisk gir anledning to live to fight another day, som engelskmennene sier. Jeg vet også at professor og meningsmaskin Frank Aarebrot kontinuerlig irriterer seg grønn over den politiske symbolikken i at salongradikalere fra alle andre kanter av landet skal fortelle nordlendingene hva som er best for deres landsdel.
Til slutt er det også verdt å minne om at dette er en anledning for Arbeiderpartiet til å mene noe, sterkt, umiddelbart, her og nå, som dessuten gjør eventuelle nye regjeringsforhandlinger lettere. Det skaper arbeidsro til å skape arbeidsplasser. Det siste er viktigst, men det første er en forutsetning.
**
Jørgen Lien