Du kunne nesten merke at det var Martin Kolbergs siste tale som partisekretær i Det norske Arbeiderparti. Ikke fordi han virket mer anspent enn vanlig, eller på noen annen måte synlig nervøs. Og definitivt ikke fordi han virket mer løsluppen og fri enn tidligere. Nei, grunnen til at man så vidt kunne skimte at dette var den påtroppende stortingsrepresentantens siste tale i denne posisjonen, var fordi han var om mulig enda mer innbitt enn han har vært før. Nærmest alt Kolberg sier er ment på rene ramme alvor, framført i en tone så betydningsfull at han av og til tilsynelatende mistenker landsmøtet for å tro at han parodierer seg selv. Men det gjør han altså ikke. I stedet sier han ‘jamen, jeg mener det’, og fortsetter stormløpet. Helst mot Fremskrittspartiet.
Nettopp det at Kolberg innerst inne er seg meget bevisst sin egen polariserende virkning på den offentlige debatten, gjorde det for øvrig usedvanlig befriende at han kun henviste til Barack Obama, brobygger og landsmøtets metaforiske lommeparlør, en eneste gang, og det var for simpelthen å slå fast at det var fint at han vant. For (unnskyld!) Martin Kolberg er det absolutt motsatte av Obamas luftige tverrpolitiske retorikk, men han blir i det minste heller ikke markedsført som noe annet. Ingen har til nå bedt Martin Kolberg bli mer av en kan-ikke-alle-være-venner-type. Han er kanskje en divider, mer enn en uniter. Men han er av uvurderlig verdi for Arbeiderpartiet.
Den ofte lett selvforelskede tonen kan sikkert virke fremmedgjørende på folk utenfor partiet, men innenfor menigheten er det nettopp denne egenskapen som gjør at partisekretæren gir folk en følelse av at han snakker til akkurat dem. Det som kan se ut som språklige krykker – ‘og så vil jeg si til landsmøtet’ – er i virkeligheten en helt konsekvent sammensveisingsstrategi. Martins ord blir lov, ikke nødvendigvis fordi alle er enige i alt alltid, men fordi de fleste føler både at har lært noe og at denne lærdommen er ganske eksklusiv.
Og nå, når status skulle gjøres opp, ikke bare over regjeringssamarbeidets fire første år, men kanskje enda mer over den borgerlige opposisjonens ditto, var partisekretæren meget opptatt av å understreke at hans politiske linje ligger fast. Kritikken hans av radikal islam handlet aldri om å sverte hardarbeidende innvandrere, men om å slå fast at noen verdier er absolutte. Kritikken av Høyre handlet ikke om et oppriktig og smålig ønske om å se partiet råtne på rot, men om en helt genuin etterlysning av den konservative tradisjonens verdiforankring. Og til slutt handlet ikke angrepene på Fremskrittspartiet om å trekke oppmerksomhet til egen person, men om å påpeke konsekvensene av deres politikk.
Det er en annen sak om alle disse poengene er like overbevisende. Islam-utspillet viste seg riktignok å basere seg på en definisjon som var så stram at den nesten ikke omfattet noen som helst, og endte derfor med å slå inn åpne dører, og Martins stadige insistering på at det er en slags politisk plikt å gå i klinsj med FrP ved enhver anledning, kan av og til skygge for budskapet. Men selv om motivene hans ikke nødvendigvis alltid er fullt så gjennomsiktige og entydige som han selv framstiller dem, så betyr ikke det at han ikke også kan være en skarp analytiker.
Ved kodeknekker-epokens begynnelse snakket Kolberg om at FrP-kodens essens handlet om at partiet sier en ting og så gjør noe annet. For dette fikk han så mye kjeft av Siv Jensen (som med sin forutinntatte intimisering tror har bidratt mer enn hovedpersonen selv til at partisekretæren i brede lag er kjent bare ved fornavn) at han nå har skiftet spor. Kritikken av mangelen på samsvar mellom program og praksis var nesten helt borte i Kolbergs tale. I første fase av valgkampen skal det tydelig gjøres til en dyd å forholde seg bokstavtro til FrPs program. Samsvarsfeilene skal Fremskrittspartiet få avsløre selv, etter mildt press fra regjeringspartiene. Denne taktiske omleggingen ga etter min mening enda litt større retorisk kraft til den rituelle høytlesningen fra FrPs prinsipper, som slår fast at partiet er et liberalistisk parti, til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det skal ikke stor fantasi til for å forstå at Kolberg og Ap-ledelsen tenker at en så nakent uforstandig formålserklæring umiddelbart vil klistre FrP til nøyaktig den avreguleringspolitikken som akkurat nå spiller global fallitt.
Og Kolberg, som altså ellers var opptatt med å framheve kampen mot FrPs vesen som det varige i hele hans partisekretærprosjekt, knyttet samtidig sammen bekjempelsen av FrP med behovet for nært samarbeid med fagbevegelsen på en overraskende potent måte. Han gikk til frontalangrep på FrPs forestilling om at fagforeninger og kollektive forhandlinger er gammeldags, og spurte retorisk spydig om FrPs forståelse av den norske arbeidstakeren er en mann som bare ‘tar laptopen under armen og går sin vei’ dersom han ikke er fornøyd med lønns- og arbeidsvilkårene. Salen lo, men latteren var befriende, ikke billig eller kynisk, av den enkle grunn at Kolberg hadde rammet noe som salen anså som både foruroligende og innlysende sant.
Etter hans siste landsmøtetale passer det imidlertid å gjøre Martin Kolberg den hele og fulle rett, og det betyr at vi også må omtale og anerkjenne hans rolle i å bygge opp det rødgrønne regjeringsprosjektet. For dette er, slik jeg forstår det, del to og den nødvendige konsekvensen av hans FrP-analyse. Foruten å forsøke å avsløre høyrepartiene for det de er, måtte det etableres en varig og sterk allianse som kunne holde dem unna regjeringskontorene. Det ble ‘det jeg vil kalle [en annen av hans selvbevisste standardfraser, som til tider brukes så hyppig at det kan virke som om han tror han oppfant det norske språk på egen hånd] sentrum/venstre-kraften i norsk politikk‘, altså dagens regjeringspartier. Når Martin Kolberg har satt seg et mål så forfølger han det, og Martin sendte lojalt seg selv i krigen for å forankre selve samarbeidstanken i sitt dengang kriserammede parti. Han havner alltid i skyggen av de tre partilederne (idag rent bokstavelig), og for den saks havnet han også i skyggen av daværende LO-leder Gerd-Liv Valla, men når historien om prosjektet skal skrives vil Kolberg ha en sentral rolle. Det trives han trolig bedre med enn han selv vil innrømme. Imorgen overtar Raymond Johansen ansvaret for partiorganisasjonen fra den mektigste partisekretæren siden Haakon Lie.