Virkelig ikke.
På en måte var det en modig tale Jens Stoltenberg nettopp holdt til Arbeiderpartiets landsmøte. Ikke bare maktet han, som han med selvironisk innsikt gjorde delegatene oppmerksomme på, å galant ignorere den avtroppende partisekretær Martin Kolbergs påbud om ikke å tro at snakk om hva man har oppnådd kan bidra til å vinne nye seire. Det er i seg selv modig. Men vel så vesentlig er det at Stoltenberg i dag holdt nøyaktig den talen som sto opptegnet i dreieboken også før Røkke-saken eksploderte. Saken befant seg definitivt utenfor landsmøtesalens vegger (symbolisert ved at TV2 Nyhetskanalen nå nettopp satte over til pressekonferansen ‘hvor Stoltenberg vil snakke om de sakene som pressen kanskje er mer opptatt av’). Innenfor dem (altså veggene) handlet det om at arbeid til alle er jobb nummer en (tre ganger), at regjeringen ber om tillit i fire nye år (fire ganger), og at alternativet er borgerlig kaos (se også; de siste fire årene).
Men at skrytelista fra regjeringen og referansen til Olof Palmes ikke lenger så friske og ferske idealistiske syn på hva politikk er, fortsatt var med, betydde ikke nødvendigvis at det ikke var nyheter i statsministerens tale. De handlet bare mer om stil enn om substans. De av oss som mener Jens er best når han kaster sosialøkonomens briller og bretter opp ermene, fikk litt av hvert å glede oss over. Han erklærte markedsliberalismen for død, og slo fast gikk og et skritt videre fra den vanlige formuleringen om at markedet er en god tjener men en elendig herre, da han entydig slo fast at «Markedet kan ikke styre. Markedet må styre». Den retoriske snerten gir et visst håp om at man kan tolke en mer pågående framtid inn i hans rause omtale av regjeringens nære fortid.
Stoltenbergs tale var et forsøk på å trekke oppmerksomheten tilbake til den overordnede økonomiske krisa, og deretter å klebe usikre borgerlige partier til deres egne manglende svar. «Fremskrittspartiet løper fra sin egen politikk», sa Jens ertelystent, og la til: «La dem bare løpe». Budskapet var for det første at FrPs samfunnsyn har spilt fallitt, men også at Arbeiderpartiet er den beste garantisten mot eksperimenter: «Vi løper ikke». Fordi partiet ikke har noe å løpe fra, og fordi man ikke må forveksle det å være handlekraftige med det å bare holde seg i bevegelse.
Dette skjedde etter at Stoltenberg hadde geleidet oss trygt, men veldig, veldig sakte gjennom sine egne refleksjoner rundt den økonomiske krisa. Den vrangvillige kan helt sikkert henge seg opp i at det fantes svært få fristelser lagt ut for å få velgerne til å gi ham ny tillit, bortsett fra lovnader om arbeidsmarkedstiltak og flere oljekroner ‘om nødvendig’, men dette vil samtidig være en grunnleggende feiltolkning av ambisjonen med talen. Stoltenbergs tale virket bygget på overbevisningen om at det gjaldt å framvise trygghet og ansvarlighet, symbolisert ved hans tidlige opphøyelse av kompromisser og pragmatisme til sosialdemokratiske dyder. Den underforståtte påstanden om at ‘den som lover minst lyver minst’, er ikke ment å virke allerede imorgen. Den skal feste seg til september. Imens får vi støtte oss til at statsministerens vanlige skippermetafor nå ikke lenger kun skal brukes til å styre den helt store samfunnsutviklingen. Heretter skal til og med markedet inn under fellesskapets kontroll. Det høres kanskje ikke like spennende ut som at Norge skal være karbonnøytralt i 2050 (og når hørtes det spennende ut, forresten?), men det er trolig like viktig.
**
Jørgen Lien