Jeg føler meg nesten utakknemlig, men jeg ikke ut av Spanias overbevisende 4-1-seier i åpningskampen mot Russland med en god følelse. Det henger ikke sammen med at landet har gjort utmerkede premierer tidligere, bare for å klappe forutsigbart sammen når det blir alvor. Så kjapp skal selv ikke jeg være med dommene. Istedet handler det om Russland. Godfølelsen var der ikke, fordi Russland ikke ville at den skulle være der.
Jeg skal selvsagt styre klar av å sammenligne Russland med Hellas (som – o, skræk! – møtes senere i uka). Det er, tross alt, forskjell på å stå høyt og spille hasardiøst forsvarsspill uten å få til noe offensiv, og å regelrette spotte hele sportens historiske fundament. Men Guus Hiddink slipper likevel ikke unna. I går var det Spania, og særlig de utrettelige uromomentene Fernando Torres og David Villa aller fremst, som spilte Russland severdige, gjennom å blottstille deres største svakheter. Men var det slike forventninger de hadde, alle dem som før turneringen startet utropte Hiddink til omreisende Frelser, og mente Russland nå var outsider til tittelen? Nei, de forventet et Russland som kombinerte tålmodighet og klokskap med en uforbeholden vilje til å gripe sjansen når den byr seg. Hiddink har ikke gitt meg grunn til å tro at Russland er det nye Sør-Korea. Og ettersom vi her snakker om Hiddink historiske evne til å skape resultater, istedet for hans evne til å skape underholdning, så er det Sør-Korea som er ledestjernen, mens Russland foreløpig er det svarte fåret.
For Russland var svake. Veldig svake. Offensiv var de nesten helt usynlige, og da er det ikke spesielt betryggende at forsvaret tilsynelatende er blant EMs aller minst stødige. Jeg holder fremdeles muligheten åpen for at Russlands høye press har større sjanse for å lykkes mot mindre ballsikre lag, men hvor mange slike lag finnes egentlig blant dem Russland før eller senere må slå? Det er ikke så mange. Derfor ga kampen etter mitt syn langt flere svar om Russland enn den ga om Spania. Vi har sett at Russland blir for små mot de store. Men nettopp fordi Russland foreløpig ikke holder nivået er det vanskelig å vite hvor gode Spania egentlig. Jo visst er det sterkt å score fire mål mot en hvilken som helst internasjonal motstander, men vi sa samtidig nøyaktig det samme da Spania slo Ukraina 4-0 i åpningskampen for to år siden. Hvis du ikke husker hvordan det gikk med Spania den gangen, så er det sikkert fordi det ikke var særlig mye å skrive hjem om. Med et lag som Spania, med sin trofaste historie som forhåndsfavoritten som mislykkes, er det lite annet å gjøre enn å være avventende optimister.
Offensivt ser det, som vanlig, ikke ut til å være noe i veien. David Villa har allerede meldt seg på i kampen om toppscorertittelen, og Torres viste få tegn på at supersesongen i Liverpool har gjort ham mett eller sliten. Bredden i laget ble også eksemplarisk beskrevet ved at Cesc Fabregas, som kanskje var den aller beste spilleren i første halvdel av den nylig avsluttede Premier League-sesongen, ikke slapp ut på banen for kampen i praksis var avgjort. Når heller ikke det hindret ham i å nådeløst straffe russernes håpløst sårbare press under tilleggstiden, er det nødt til å være et godt tegn.
Nå må spanjolene bare – for en gangs skyld – vise at optimismen er berettiget. Regn meg som skeptisk, enn så lenge.