Om en av de få gangene jeg har trengt å tenke over at Sarkozy rimer på geni.
Få land har en like omfattende politikk for å holde sin egen kultur- og språktradisjon i hevd som Frankrike. Lige siden trusselen fra det Nye Hollywood i etterkrigstiden har fransk filmbransje fått enorme summer til egenproduksjoner, som sørget for en voldsom økning i utbudet av franske filmer til det hjemlige publikum, som et ledd i plan for å skjerme sitt kulturbevisste folk for innflytelsen fra det skumle hollywoodspøkelset. Resultatet ble dyre, påkostede «kvalitetsfilmer» med begrenset kulturell verdi, men svaret ga oss filmklassikere som ettertiden ikke kunne klart seg uten. Godard, Truffaut og resten av de unge, sinte filmkritikerne på det innflytelsesrike filmtidsskriftet Cahiers du Cinema (som i Norge publiseres i dag gjennom den norske utgaven av Le Monde diplomatique) startet Den nye bølgen i fransk film på sekstitallet som en reaksjon på den tungnemme filmtendensen på hjemmemarkedet, og utfordret establishmentet med nyskapende, grensesprengende filmfortellinger som i dag er en del av kanon i vestlig filmtradisjon.
Det var et opprør, ja visst. Men det var et opprør som bidro til å heve kvaliteten, øke interessen og flytte grensene for hva som var mulig innenfor den franske filmtradisjonen. Den tunge subsidieringen lyktes – bare på en litt annen, kjærkommen måte enn dem artiktektene bak hadde sett for seg.
Som en følge av den internasjonale finanskrisen har president Nicholas Sarkozy nå fremmet et nytt, spenstig subsidieprogram som legger seg pent inn på rekke bak tidligere års filmoffensiv: NPRs flotte medieprogram On the Media satte i helgen fokus på krisepakken Sarkozy nylig har lagt frem, der presidenten har funnet plass til en imponerende stor pott som skal gå til landets nasjonale skriftmedier. Den nye avispakken inkluderer 600 millioner euro til avisene, skriver The Guardian, herunder en ordning som gir alle landets attenåringer tilbud om ett års gratisabonnement på en valgfri fransk dagsavis.
Formålet er selvsagt å sørge for å bygge avis-lojalitet den unge generasjonen, som ikke er vant til å forholde seg til aviser som en naturlig nyhetskilde. Det er et voldsomt radikalt og kostbart grep – av den typen som ville blitt kalt sosialistisk ønsketenkning i et hvilket som helst annet år, eller for den saks skyld kanskje i et hvilket som helst annet land. Men Frankrike har kulturen for det, tradisjonen for det, og et syn på viktigheten av sin egen kulturelle egenart som kan forsvare det.
Denne uken kom nyheten til Norge, fødselshjulpet av Presseforbundets Per Edgar Kokkvold. Han ønsker friske krisepenger til norske medier, som sliter voldsomt under sviktende annonsesalg. Det dyre avisabonnementet er blant de første godene som lett forsvinner fra husholdningsbudsjettet når det økonomiske råderommet blant folk blir mindre, og Kokkvold argumenterer for at tiden er inne for en offensiv pressepolitikk i Norge, til gavn for de minste avisene. Saken viderebringes av Bergens Tidende, en priviligert regionavis, men den omhandler primært dem som ligger under i konkurransen mot slike som BT; nummer to-avisene. Det er derfor ikke overraskende av den påtroppende sjefredaktøren i Bergensavisen, BTs bergenske lillebror, Anders Nyland, stiller seg positiv, mens den sylferske BT-sjefen Trine Eilertsen latterliggjør forslaget.
Latterliggjøring kler ikke Bergens Tidende. Det er ikke mange ukene siden Carsten Bleness, sjefredaktør på BAs søsteravis i Oslo, Dagsavisen, blåste i krisetrompeten på vegne av nummer to-avisene, og mante til umiddelbar økning av pressestøtten av de mindre avisene her til lands. Norge har ikke tilstrekkelig mange gode alternativer til storavisene til at vi kan tåle å se noen av dem gå under.
Det er vinnerne som skriver historien, sies det. Nicholas Sarkozy har vist spennende takter for å sørge for at det er flere vinnere igjen på kampplassen til å kjempe om den rette historien i Frankrike. Regjeringen har fortsatt sjansen til å gjøre det samme for pressefloraen her hjemme.