Foruten å gi det rødgrønne flertallet ny tillit, avklarte stortingsvalget særlig to ting for Arbeiderpartiet. For det første at Jens Stoltenberg er en sterk leder, som er iferd med å skrive seg inn blant partiets aller største. Og for det andre at det faktisk ikke er dødsdømt å drive valgkamp på statsministerspørsmålet. I tillegg sa det en hel del om det styringstillegget velgerne ofte gir til det største partiet i en regjering.
Det kan virke innlysende å slå fast at Jens Stoltenberg er en sterk leder, men er det åpenbart ikke for alle. Statsministeren har kontinuerlig gjennom hele denne stortingsperioden blitt utsatt for kritikk for å være for svak, eller for å la seg lede. Det skjedde da SV protesterte mot opptrappingen av den norske deltagelsen i Aghanistan; da regjeringen forkastet Johan Fredrik Odfjell fra Statoil; under sykelønnsstriden i 2006; og ved så å si alle statsrådsskiftene. Idag er det lett å se at de aller fleste av disse konfliktene, og mange andre og mindre, ble blåst opp ikke fordi de var grunnleggende tegn på dårlig lederskap, men fordi det er opposisjonens plikt å framstille ethvert tilløp til politisk diskusjon som et svakhetstegn. Dette er den samme offentlige debatten som opposisjonen ved andre anledninger mener er så fraværende at den i seg selv er et argument for mindretallsregjeringer. Men i ettertid står det altså klart at Jens Stoltenberg var sterk nok til å skjære igjennom når det virkelig gjaldt.
Oppgangen for Arbeiderpartiet handler nemlig neppe om noen enkeltsak, så mye som den handler om at velgerne satte pris på at partiet, og ganske særlig statsministeren selv, tok ansvar for helheten. Konfliktnivået ble gradvis lavere, og statsministeren ble gradvis bedre til å lose både konfliktsaker og bredere forlik gjennom Stortinget. Kanskje kan Stoltenberg ilegges deler av skylden for at opprydningen skjedde for sent til at SVs image kunne rehabiliteres på kort sikt, men de siste to årene har han tatt full kontroll. Arbeiderpartiet har vedtatt jagerflykjøp og innstramninger i asylpolitikken, og den smidige, raske og etter alle solemerker effektive reaksjonen på finanskrisa har tilsynelatende igjen overbevist velgerne om at partiet er bedre enn høyrefløyen til å se et problemområde og deretter sette inn tiltak som virker. Iallfall virket det som et effektivt grep da Stoltenberg i valgkampen anklaget de borgerlige for å ha tradisjon for å først undervurdere arbeidsløsheten, og deretter sette inn tiltak som ikke treffer godt nok.
Det var også fordi Stoltenberg plasserte seg så tydelig i Arbeiderpartiets styringsdyktighetstradisjon, at han i valgkampens innspurt kunne tillate seg å drive en vellykket valgkamp på seg selv. Arbeiderpartiets valgkampslagord var Alle skal med, men det kunne like gjerne vært Stem på en statsminister. Stoltenberg gjentok ufortrødent og ubeskjedent at det eneste han visste om det borgerlige alternativet var at «De vil kaste meg!«, og understreket gang på gang at sofaen og forestillingen om at «Jeg blir statsminister uansett» var det rødgrønne prosjektets farligste fiender. Men det er ikke risikofritt å drive en så person- og maktfokusert kampanje: I enkelte tilfelle må politikere nesten be om unnskyldning for at de søker innflytelse, og KrFs forsøk på å selge seg selv som statsministerparti under Kjell Magne Bondevik i 2001 resulterte i beste fall i en pyrrhos-seier. KrF gikk ikke dramatisk tilbake, men med en gang det kom til regjeringsforhandlinger med Høyre, framsto statsministerkravet for mange som et urimelig uttrykk for et personlig maktbegjær. Dette kan i sin tur ha vært medvirkende til KrFs stadige pågående nedtur. Ting tyder på at Jens Stoltenberg har lest sitt publikum langt bedre.
Faktisk er 35,4% det beste Ap-resultat siden 1993, og Jens har nå sjansen til å stramme grepet om både landet og regjeringen. Koalisjonens største parti er betydelig styrket, og begge de to partnerne går tilbake. Likevel bør ikke de som (etter min mening uklokt) har ønsket tydeligere Ap-dominans i regjeringen glede seg for tidlig. Erna Solberg har antagelig rett når hun mener at SV og Senterpartiet må få minst like stor innflytelse som idag for å kunne forsvare regjeringsdeltagelsen. Det trenger ikke være en dårlig ting for Arbeiderpartiet. De små skritt til venstre som det rødgrønne prosjektet har medført for partiet kan fort ha vært forskjellen på en regjering som virker frisk, venstreorientert og inspirerende, istedet for en blass teknokratregjering, som den første Stoltenberg-regjeringen fikk rykte på seg for å være.
Likevel er det grunn til å tro at Arbeiderpartiet vil forsøke å gjenvinne initiativet i enkelte saker hvor de har famlet de seneste årene. Det verserer rykter om at statsministeren vil hente Trond Giske tilbake til Utdanningsdepartmentet, hvor han tjenestegjorde i 2000-01. Et fastere grep om utdanningspolitikken vil være ekstra velkomment for Arbeiderpartiet, som dessverre for en stor del har forsvunnet fra denne debattarenaen etter at regjeringen tiltrådte. Det er til å håpe at dette også innebære et tydeligere fokus på forskningspolitikk. Selv om han antagelig ikke innstallerer en Ap-statsråd, er det også sannsynlig at statsministeren vil involvere seg tettere personlig i klimapolitikken de neste årene, ikke minst fordi vi står foran et toppmøte i København i desember. Skal Arbeiderpartiet virkelig framstå som landets mest styringsdyktige parti, må det bli tydeligere i klimaspørsmål.
I dagene og ukene framover, særlig før og under forhandlingene om en ny regjeringsplattform, vil det utspille seg en kamp om historieskrivingen om stortingsvalget. SV har av taktiske og indremedisinske grunner all mulig grunn til å fortsette å insistere på at det var deres siste kraftanstrengelser som berget det rødgrønne flertallet, mens Arbeiderpartiet kan vise til at den ekstra mandatuttellingen som gis til et stort parti var det som vippet flertallet i rødgrønn retning. Uansett er Jens Stoltenberg trolig smart nok til å gi SV rimelig gjennomslag for sine viktigste saker. Men jeg vet hvilken teori jeg tror mest på.