Selv om det meste av oppmerksomheten kommer til å gå til de tre andre borgerlige partiene, er det ikke til å komme fra at Kristelig Folkeparti fikk et forferdelig stortingsvalg. Ett tapt mandat ser kanskje ikke så avskrekkende ut, men en markert tilbakegang fra det som allerede var et av de svakeste resultatene i partiets historie, gjør at Dagfinn Høybråten går den nye storingsperioden i møte som en sterkt svekket leder av KrF.
Eller; det skulle man iallfall tro. Det er imidlertid ikke helt sikkert at det er slik. Under normale omstendigheter ville dette resultatet antagelig – frivillig eller ufrivillig – ha utløst en partileders avgang, men det skjer neppe. I takt med at partiets oppslutning har dalt, har Høybråtens autoritet som KrF-leder tilsynelatende bare vokst. Det kan selvsagt ha sammenheng med at partiet nå tærer på det absolutte grunnfjellet, og at de som blir igjen for å holde hånden over ham er dem som ikke vil forlate partiet under noen omstendighet. Han har satt KrF i tydeligere kontakt med sine kristne røtter enn det som var umiddelbart synlig under forgjengeren Valgerd Svarstad Haugland. Det er også en del av grunnen til at han inntil videre fortsetter så lenge han selv ønsker. Det finnes ingen kronprins på høyrefløyen av partiet – selv om Høybråten-støttespiller og Oslo-representant Hans Olav Syversen kan være et aktuelt navn på litt sikt – og den mest sentrumsorienterte delen av partiet, som i neste periode trolig vil anføres av nyvalgte Knut Arild Hareide, er ennå ikke sterk nok til å utfordre ham, om det er det de ønsker.
Men også her er det nødvendig å ta noen forbehold. Når valgkampen vel kom igang, var det nemlig lite igjen av den kristenspesifikke retorikken som har gjort KrF så fremmede for mange velgere under Høybråtens ledelse. Blankpussingen av partiets konservative profil ble i deres egne øyne fullført med motstanden mot ekteskapsloven ifjor, og FrPs taktiske feiltrinn med dødshjelp-forslaget på sitt landsmøte gjorde at Høybråten kunne kommunisere med sine konservative kjernevelgere på en mer subtil måte enn før, blant annet gjennom budskapet om aktiv livshjelp. Problemet for KrF var bare at de mer moderate borgerlige velgerne allerede hadde søkt seg andre steder, og at KrF ikke maktet å nå opp i kampen om oppmerksomhet.
KrF er nemlig et langt mindre interessant parti når det skal snakke om hverdagspolitikk, enn når det tillater seg å være en renheklet fortaler for en kristen samfunnsetikk. Det er partiets motstand mot homorettigheter, abort, bioteknologi, dødshjelp, og kamp for kontantstøtte som gjør det forskjellig fra de andre, men felles for disse sakene er at de enten er upopulære, irrelevante eller bare veldig gammelt nytt. Og skal KrF konkurrere på samme bane som alle de andre, om skole, kriminalitet, innvandring eller klimapolitikk, øker risikoen for at velgerne vil velge partier som ikke har den sosialkonservative bagasjen som mange finner skremmende med KrF. Partiet har tatt noen steg til venstre i enkelte saker de siste to årene, med tiltak mot sosial dumping, privatskoleforlik og nei til skattekutt som noen eksempler, men enn så lenge de ikke engang maktet å være først ute med å markere absolutt avstand til FrP, har manøvreringsrommet etter hvert blitt veldig lite. Som et godt sentrumsparti har KrF brukt mye tid i det siste på å stemme for og oppfordre til brede forlik i Stortinget, men det er nær sagt umulig for dem å få anerkjennelse for å ha tatt et initiativ. Gevinsten går like gjerne til regjeringen, som tross alt setter politikken ut i livet.
Plassen som det moderate innslaget i den borgerlige opposisjonen er ledig nå som Venstres tilnærmede utryddelse, men jeg er ikke overbevist om at KrF per idag er istand til å løfte den fanen. Det er også et spørsmål om hvorvidt Dagfinn Høybråten virkelig sitter så trygt som man kan få inntrykk av. Den gjensidige bitterheten mellom høyrefløyen og sentrum kan fort resultere i et tettere samarbeid mellom Høyre og FrP, med sikte på et felles regjeringsalternativ på høyresiden ved neste valg. Og da må KrF velge: Enten kan man forsøke å hekte seg på samlingsbeskjeftigelsene, tilfredsstille sin egen interne høyrefløy og vinke et endelig farvel til sentrumssamarbeidet. Eller man kan satse på å gjøre seg til en langsiktig støttespiller for venstresiden, med eller uten SV i regjering. Jeg tror linjevalget kommer, men utfallet kjenner vi ikke før vi vet hvem som leder partiet i neste stortingsvalg.
**
Jørgen