At Senterpartiet med sine 6,2% etter stortingsvalget ikke lenger er den rødgrønne regjeringens juniorpartner, sier nok aller mest om SVs dårlige valg. Men det er likevel ingen grunn til å hevde at Senterpartiet har gjort noe spesielt dårlig valg. Partiet beholder sine elleve mandater, og noterer en ubetydelig tilbakegang på 0.3%. Det er ikke uvanlig at småpartier blir overskygget av det dominerende partiet i regjeringen, og tatt i betraktning at det å la seg gjenvelge i en flertallsregjering til venstre for midten var like historisk nytt for Senterpartiet som for de to andre, må resultatet kunne anses som høyst respektabelt. Senterparti-velgere har tradisjon for å være udogmatiske og for å belønne politiske resultater. Det utbyttet Sp kom tilbake til velgerne sine med ser ut til å ha vært tilfredsstillende.
For et parti med Senterpartiets oppslutning er det imidlertid alltid veldig vanskelig å spå valgresultatet på forhånd. Fram- eller tilbakegang på noen få tideler kan gi mandatutslag, og dessuten er det det totale bildet som gjelder i en flertallsregjering. Det var derfor vi så senterpartister svinge seg fra lysekronene i glede over en framgang på 0,9% i stortingsvalget i 2005. Denne beskjedne oppturen utløste ett ekstra mandat og bidro til regjeringsskiftet. Også denne gangen lå det hele og vippet, men Senterpartiet klarte blant annet å holde sine utsatte mandater i Sør-Trøndelag og Hordaland, og har sin helt naturlige del av æren for at en norsk flertallsregjering er gjenvalg for første gang siden Borten-regjeringen i 1969.
Når Senterpartiets valgkamp som regel er vanskelig å bedømme, handler det om at partiet ofte driver valgkamp utenfor de store medienes søkelys. Jovisst, de deltar i partilederdebatter og annet der de blir invitert, men for et parti som fortsatt har sitt hovednedslagsfelt i distrikts-Norge, er oppslag og oppmerksomhet i lokale medier like viktig. Derfor forsøker Senterpartiet også å trekke andre saker inn i valgkampen. De snakker faktisk om rovdyr, landbruk, naturvern og lokalt selvstyre, og uansett hvor mange anledninger Siv Jensen benyttet til å påstå at det er fullt mulig å bygge bompengefrie veier overalt hele tiden, så tror jeg faktisk at Sp-leder Liv Signe Navarsete brukte enda mer tid på veispørsmål. Den som ikke fikk med seg at samferdselsministeren mener at velgerne skal kjenne lukta av asfalt når Senterpartiet sitter i regjering, fulgte for dårlig med. Fordi deres primære målgrupper befinner seg utenfor Oslo-gryta, tar partiet også trofast opp spørsmålet om utflytting av statlige arbeidsplasser. Sannsynligheten for at de får gjennomslag er relativt liten, men det er et budskap som klinger godt hos de velgerne den rødgrønne regjeringen trenger Senterpartiet for å nå fram til.
Derfor var det på sett og vis ikke noe problem at Senterpartiet i perioder ble like fraværende i den løpende debatten som Kristelig Folkeparti. Partiet klarte å lokke til seg oppmerksomhet ved et par-tre vesentlige anledninger; som brobygger mellom Arbeiderpartiet og SV i spørsmålet om oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen; i debatt om veibygging og trafikksikkerhet med Høyre ved valgkampens begynnelse, og som en framtidig budsjettvinner i dens absolutte sluttfase. Denne siste saken, hvor partilederen kunne avsløre at det kommende statsbudsjettet plusset på den varslede kommuneøkonomien med to friske millarder kroner, var nesten overraskende vellykket for Senterpartiet. De aller fleste forstår jo at å lekke en slik nyhet to dager før et valg først og fremst handler om å sende et signal til kjernevelgerne, men TV2 gjorde likevel saken til hovedoppslag i sine nyhetssendinger. Bedre reklame for Senterpartiets gjennomslag i regjeringen kunne Navarsete neppe ønsket seg.
Hun har også lykkes med å holde de tidvise tilløp til intern opposisjon på plass. Først ved å ettertrykkelig parkere nestleder Lars Peder Brekk i kampen om å etterfølge Åslaug Haga som partileder, og deretter ved å ta kontrollen over hvilke budskaper kontinuerlige urokråker som Per Olaf Lundteigen og Ola Borten Moe fikk gå ut med. I utgangspunktet har Borten Moes halvårlige prøveballong om tilnærming mellom sentrumspartiene fungert som et beroligende signal til de deler av partiet som føler ubehag ved regjeringssamarbeid med SV, men Borten Moe har ofte selv gått lenger enn mandatet, med den konsekvens at han kan bli oppfattet som illojal av regjeringspartnerne. I denne valgkampen har det vært lite slikt. Arbeiderpartiet og SV har forståelse for at sentrumsidentitet er en av partiets mange særegenheter, og det er også i denne konteksten vi må forstå Liv Signe Navarsetes signal om at Sp nå ikke lenger vil godta å ha færre statsråder enn SV. Hun vet at det mest sannsynlige utfallet enten er at antallet statsråder reduseres eller at Ap tar en statsråd fra SV. Men poenget har hele tiden vært å vise for sin egen ‘høyrefløy’ at hun er beredt til å redusere SVs innflytelse, selv om det ikke betyr annet enn en relativ styrking av Senterpartiet.
Avisene er selvsagt fulle av spekulasjoner om utskiftning av Senterpartiets regjeringsmannskap, og de fleste virker enige om at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen – som var et overraskende valg allerede da han ble landbruksstatsråd, og som ikke har maktet å markedsføre klimaspørsmålet like effektiv som sin forgjenger Haga i oljededepartmentet – er på vei ut. Samtidig høres Marit Arnstads kommentar om at hun ikke ser noe som hindrer henne ikke å være statsråd ut som en ganske åpenlys jobbsøknad. Tatt i betraktning at hun var statsministerens førstevalg allerede for fire år siden, er det naturlig å anta at hun kommer med denne gangen. Også de unge kronprisene Borten Moe og Trygve Slagsvold Vedum står på blokka over mulige nye navn, men det er for tidlig å si hvor omfattende rokaden blir.
Politisk skal den største utfordringen trolig bli å få på plass en storsatsing på fornybar enegi og grønne arbeidsplasser. Når jeg uansett tror at Senterpartiet går en ny, relativt fredelig regjeringsperiode i møte, er det fordi partiet gjennom valgkampen igjen maktet å sette seg tungt på to saksområder – kommuneøkonomi og samferdsel – hvor alle partier egentlig er enige om at det skal satses, men hvor Senterpartiet håper å kunne ta æren. Det blir straks vanskeligere å finne ut hvilke halvåpne dører Arbeiderpartiet, og særlig SV, kan sparke inn for å oppnå samme effekt.
**
Jørgen Lien