Valgoppsummeringen må begynne et sted, og kan den like gjerne begynne i begivenhetenes sentrum; hos Venstre. Etter et elendig valgresultat er partiet, til de aller flestes overraskelse – inkludert min – tilbake under sperregrensen, men denne gangen har man ikke noen borgerlig regjeringsdeltakelse til å døyve smerten. Forrige gang det skjedde, i 2001, ble Venstre invitert inn som stabiliserende tredjepart i den andre Bondevik-regjeringen, fordi KrF ikke ønsket å gå alene i regjering med Høyre etter å ha drevet valgkamp for en ny sentrumsregjering. Venstre fikk den gang god uttelling for denne posisjonen, og ble i løpet av valgperioden også et tydeligere parti. Likevel kan regjeringsdeltagelsen ha bidratt til å utsette en fornyelse av partiet, som noe annet enn en sosialt og mer miljøengasjert versjon av Høyre.
Den påfølgende oppgangen ved valget i 2005, som i større eller mindre grad kan tilskrives drahjelp fra taktiske Høyre-velgere, gjorde det lenge utenkelig at Venstre skulle gjøre et dårlig valg i 2009. Da jeg ved inngangen til denne valgkampen utropte Venstre til en av valgkampens sannsynlige tapere, handlet ikke dette om partiets forventede oppslutning. Mitt poeng var at Venstre på det tidspunkt, sammen med Kristelig Folkeparti, hadde problemer med å skape seg en selvstendig rolle i valgkampen, ettersom Jens-mot-Jensen-narrativiet dominerte i alle kanaler. Fordi dette var kjernen i min spådom, var jeg også en av alle dem som instinktivt forventet at Venstre skulle styrke seg da Sponheim senere i valgkampen endelig fikk avklart at Venstre lukket alle mulige dører til Fremskrittspartiet. Jeg hadde da allerede i lang tid antatt at Sponheims avstandsmarkering mot FrP var en smart manøver, fordi han kom Dagfinn Høybråten i forkjøpet. Tanken om at Venstre kunne bli straffet av velgerne for å framstå som en bremsekloss i arbeidet for bredt borgerlig samarbeid, hadde rett og slett ikke slått meg.
Vi vet ikke om det var det som skjedde, men vi vet i alle fall at Venstres klare strategi resulterte i en nedgang på hele to prosent. Stortingsgruppen er redusert til to mandater, partilederen er avtroppende, og parlamentarisk er partiet mer irrelevant enn noensinne. Likevel er resultatet vanskelig å tolke. Dersom det skulle være slik at Venstre blir straffet for sin tverre holdning til storebroren på høyrefløyen, burde man samtidig kunne se en markert framgang for FrP, men denne har tilsynelatende uteblitt. Istedet kan Venstre ha blitt skvist av de to ledende alternativene til FrP på begge sider, Høyre og Arbeiderpartiet. De som ønsket en borgerlig regjering kan ha følt at de fikk mer handlefrihet igjen ved å stemme Høyre, mens mange av velgerne som sa at de ville stemme Venstre og samtidig ha Jens Stoltenberg som statsminister, til slutt kan ha tatt hele skrittet over til venstre for midten.
I sin tale til Venstres valgvake, hvor han også annonserte sin avgang som leder, først dersom han ikke ble gjenvalgt fra Hordaland og senere uansett, la Sponheim vekt på den politiske polarisering som en årsak til Venstres resultat. Det ble simpelthen for liten plass til sentrum i en Jens-eller-Jensen-fortelling. Det kan også tenkes at de borgerliges beslutning om å samle seg om Erna Solberg som felles statsministerkandidat kom for sent. Det er for meg en gåte at dette ikke engang var avklart når den intensive valgkampen begynte. Da satt Venstre istedet igjen med et verken-Jens-eller-Jensen-budskap, som ikke var lett for velgerne å forstå.
Jeg er uenig med Venstre i mye, og jeg har ofte latt meg provosere av Lars Sponheims form, men samtidig er det noe både vemodig og mildt urovekkende med valgresultatet på borgerlige siden. Mange av Venstres mandater gikk lenger ut på høyrefløyen, og det som tidligere het sentrum-høyre, ser nå mer og mer ut som det rene høyre. I denne situasjonen, hvor sentrum er nærmest utradert som borgerlig politisk kraft, skal Venstre finne en ny partileder. Det blir etter all sannsynlighet enten Ola Elvestuen eller Trine Skei Grande. Vi kommer tilbake til denne diskusjonen en av de nærmeste dagene. Etter en 16 år lang stortingskarriere, og tretten år som partileder, forsvinner Lars Sponheim ut av norsk politikk. Med mandagens valg er hans ettermæle noe delt. Han er mannen som vekket Venstre fra de nær døde to ganger (1993, 2005), men som også klosset nedkjempet intern opposisjon, og som til slutt igjen ser Venstre stirre døden i hvitøyet. Han vil bli savnet også av de av oss som ikke helt klarer å bestemme oss for om Sponheim er mest venn eller mest fiende.
**
Jørgen Lien