Fem fine for øret i uke 26

…Amadou & Mariam – Sabali
Den første låten i uke 26 kommer fra det blinde musikerekteparet fra Mali, Amadou & Mariam. Låten, Sabali, er hentet fra albumet ”Welcome to Mali” som kom ut senhøstes 2008. Og du verden for en trivelig låt. Det er minimalistisk, enkelt og genialt, på grensen til det naive, når den simple elektronikamusikken utspilles. Låten ble så godt tatt i mot i fjor at den endte på en respektabel 15 plass på Pitchforks liste over 100 beste låter i 2008 (noe som nødvendigvis ikke sier alt, men vi lar det gå for denne gang, siden Sabali er slik en fantastisk låt). Ved første gjennomhøring kommer det kanskje ikke som noen bombe når det fortelles at Damon Albarn har vært med å produsere låten Sabali. Det skal ikke veldig mye fantasi til for gjenkjenne Albarns glede over den enkle elektronikamusikken og fikling med lyder, som skaper et spesielt uttrykk. Dette har man hørt før både på produksjonen til Blur, og sist på albumet ”Monkey: A Journey To The West”. Likevel, når det pakkes inn med artistene Amadou & Mariam er det som det blir noe nytt til tross, som er ment å skape stor glede for lytteren.

…Ratatat – Wildcat
Årets Hovefestival er altså i gang, igjen. De er så innbitte nede i Arendal, og skal lykkes, koste hva det koste vil. Et gigantunderskudd til tross, penger sprøytes inn og et program settes opp. Det er dessverre ikke mye å slenge tennene i veggen for ved høytlesning fra årets program; Franz Ferdinand, Faith No More (jada, Mike Patton er kjempeflink han, men FNM var jo tross alt best for godt og vel 15 år siden), The Thing Things og Slipknot er dessverre ikke nok til å få noen til å gå av skaftet av beundring. Men, noen artister er det vel å merke seg likevel. Et band som det kan vies oppmerksomhet til er Mike Stroud og Evan Mast i Ratatat. Tre album har guttene allerede levert, det siste, som rett og slett har fått navnet LP3, kom ut i 2008, mens et fjerde album, som ventelig kommer til å hete LP4 (for en fantasi) står på trappene, men uvisst til hvilken dato (eller årstall for så vidt). Det er den fine kombinasjonen av elektronika og gitar som gjør Ratatat verdt å høre på, det kombineres fint med melodisterke låter på albumene, og er særskilt lekent i utførelsen. Låten ”Wildcat” var en slags singel på deres andre album ”Classics” og gjør seg godt på musikkanlegget både for mennesker som er glade i elektronika, og de som ikke er fullt så glad i elektronika. Enkelt og stilfullt er det uansett, så det er bare til å sette seg til rette.

…Beto Villares – Africa Lá
Beto Villares har definitivt hørt på Manu Chao. Og han har definitivt hørt på gammel brasiliansk musikk som for eksempel god gammel Bossa Nova. Låten Africa Lá er til forveksling lik mye av materialet til nettopp Manu Chao, med for eksempel effekter som forvrenging av stemmen slik at det høres ut som han sitter inne i en radio mens han synger. Men like vel, det gjør seg veldig godt, og det er musikk som det er vanskelig å ikke bli glad i. Beto Villares er en velkjent artist i sitt hjemland, Brasil, og har blant annet produsert masse filmmusikk. Det er ikke uventet at hans musikalske preferanser er artister som Gilberto Gil, Antonio Carlos Jobim og Joao Gilberto. Til sammen, blandet med hans egen stil, gjør dette til et meget spennende prosjekt, som er vel verdt å merke seg. Låten ”Africa Lá” er en artig liten sak å høre på nå om sommeren, kombinert med fotballspilling og beach volleyball (og hva annet de tar seg til nede i Brasil om sommeren).

…Camera Obscura – French Navy
Musikk som henter sin inspirasjon fra det glade 60-tallet florerer det av, det er helt klar, så vi kan bare avfeie enhver tvil om noe nyskapende som sådan hos Camera Obscura. Lydbildet vi får presentert av denne gruppen er direkte hentet fra den glade popmusikken fra 60-tallet, som fikk sin rennesanse på 90-tallet med blant annet artister som Saint Etienne. Camra Obscura klarer likevel å lage interessant musikk. For litt siden kom de ut med sitt fjerde album, ”My Maudlin Career”, et utrolig gjennomført album som tar ut popsjangeren til sitt fulle. Det er enkle tekster, lyse strykere, klassisk rytme og gjenkjennelige låter. Den Glasgowbaserte kvartetten leverer et helstøpt album med et høyt nivå på samtlige låter, igjen, et artig album å finne frem i sommervarmen, når hjernen går litt på lavgir, og man har behov for det enkle i hverdagen. Låten ”French Navy” er den første (og forhåpentligvis ikke siste) singelen fra platen. En vakker låt som har gått på repeat på spilleren til undertegnede en god stund nå, og som sannsynligvis kommer til å fortsette å bli spilt i de fremtidige ukene. Jeg unner alle gleden av å høre på Camera Obscura.

…Grizzly Bear – Two Weeks
For et par uker siden kom Grizzly Bear ut med sitt tredje fullengdealbum, Veckatimest. Grizzly Bear fikk for alvor et gjennombrudd med andrealbumet ”Yellow House”, med sin ganske unike stil, en blanding av pop, folk og smått elektronika. Deres tredje album er et meget trivelig album som anbefales i stor grad. Det aspirerer nok ikke til de store høyder slik ”Yellow House” gjorde, men gjengen fra Brooklyn viser seg som gode låtskrivere også på den siste platen. Bandets medlem Daniel Rossen hadde også i fjor et spennende prosjekt med bandet Department of Eagles, som kom ut med det kritikerroste albumet ”In Ear Park”, og det er gode grunner for at musikken til Rossen skal fylle dine høytalere også i år. Låten ”Two Weeks” er en av de sterkeste låtene på albumet, en låt som lett lar tankene flyge tilbake til musikk av Brian Wilson og Beach Boys. At bandet kommer ut på plateselskapet WARP Records hjelper jo selvsagt også på for musikkglade mennesker, et plateselskap som har levert fabelaktige plater av artister som Aphex Twin, Autechre, Boards of Canada og Plaid, uten sammenlikning til Grizzly Bear for øvrig for noen av disse artistene, Grizzly Bear skal få lov til å definere sin egen stil, slik de har utført på en glimrende måte gjennom sine tre album til nå.