Mange ble overrasket, og noen ble skuffet, da Joe Wrights adaptasjon av Ian McEwans roman Om forlatelse, sikret seg en Oscar-nominasjon for beste film. Selv kan jeg, med min begrensede kjennskap til bransjens buzz og akademiets vurderinger nok først og fremst sies å dele den andre reaksjonen, men da ganske sterkt. Det er godt mulig… Les mer »
Undertegnede avskyr betegnelsen politisk korrekt. Ikke bare det å bli gjenstand for en slik reduksjonistisk stempling, men hele dens vesen. Den har kommet til å betyr alt, den har ingen naturliga vgrensning, og den har gjort det umulig å forsvare det uomtvistelig riktige, nettopp fordi det er rett. Av frykt for den kvelende korrektheten bør… Les mer »
Eventuelle gjenværende lesere fra Skrivekollektivet versjon 1.0. kan ikke ha unngått å legge merke til deler av kollektivets høyst lidenskapelige forhold til Greg Arakis festivalmesterverk Mysterious Skin (2004).
Jovisst, venner: There will be oppkast, sæd og hærverk. Men det kommer fra hele mennesker.
Noen ganger er film vanskelig å svelge. For eksempel når noen kaster seg hodeløst inn på en buss for å swing it like it’s 1962. Det hører til sjeldenhetene at skribenten ser to musikaler på fire dager – det har med stor sannsynlighet aldri skjedd før. Grunnen er ikke at jeg har fordommer mot sjangeren;… Les mer »
«We learn more from a three-minute record, baby, than we ever learned in school» (No Surrender, Bruce Springsteen)
”Wham Bam Thank you, Ma’am!” (Suffragette City, David Bowie) For noen måneder siden fikk undertegnede med noen verbale svingslag sin popkulturelle sensibilitet satt på prøve av kollektivfrende Pål H. Thorsen, etter en etter sistnevntes mening unødvendig surmaget og humørløs artikkel om Zack Snyders blodtåkedott 300
Jeg har tenkt endel på dette: Den følelsen av ærefrykt og sitrende forventning som mange møttes hver nye Ringenes Herre-film med, den hadde jeg overfor James Camerons Titanic.