Hvor ulogisk det enn er: 300 er en kultfilm. Her skal man ikke bry seg med at begrepet som regel benyttes om litt sære filmer med en liten, men lojal fanbase. Alle dem, profesjonelle filmanmeldere så vel som den gjengse kinogjenger (jeg er ikke egentlig nedlatende – det bare høres slik ut), som nå babler… Les mer »
Jeg trodde et gjensyn med Ken Loach skulle gjenforene meg med sosialrealismen, denne ubestemmelige men alltid alvorlige og triste sjangeren som jeg hadde kommet bort fra under år med middelklassesatirer. Kanskje lyktes det. Men det er likevel ikke det viktigste jeg sitter igjen med etter hans Gullpalmer-vinner Vinden som ryster kornet. Ikke bare så jeg… Les mer »
Sosialdemokrater jeg snakker med svever fremdeles på en sky etter TV2s nylig avsluttede tredelte dokumentarserie om Jens Stoltenberg, Statsministeren, og jeg deler deres entusiasme forbeholdsløst. Men det åpner samtidig et spørsmål: Er jeg uegnet til å vurdere seriens kvalitet, fordi jeg som partimedlem først og fremst ser den som et ledd i imagebyggingen av Arbeiderpartiet,… Les mer »
Jeg har ikke skrevet på klokka for Skrivekollektivet lenge nok til å ha opparbeidet meg en egentlig arbeidsrutine. Jo visst vet jeg at jeg skal skrive en spalte onsdag og en spalte søndag, men det er ennå ikke slik at jeg planlegger på forhånd hva jeg skal skrive om.
Det er noe vakkert og lovende over natta. Den utspiller seg i et annet tempo. med andre forpliktelser og en annen logikk. Fri fra kravene og stresset i den gjennomsnittlige arbeidsdagen, er det natta som kan bære bud om brudd med det forventede, om det som tar oss et steg videre, fordi vi har kontroll… Les mer »
I markedsføringen av den nyskapende komedien I Heart Huckabees fra noen år tilbake, dukket betegnelsen eksistensiell komedie opp. Om det var denne merkelappen eller andre sider ved filmens noe flytende uttrykk som skysset nesten alle utenom filmen vites ikke, men om vi ser bort fra markedsføringen (som altså må kunne kalles mislykket), er uttrykket likevel… Les mer »
Tilfellet Hugh Grant skulle kunne få enhver til å tro at det virkelig finnes tilgivelse for alle synder.
Etter hvert som jeg ser stadig mer film blir jeg også tryggere på hvilke filmer jeg liker og ikke liker. Det er simpelthen noen temaer, stiler, regissører og skuespillere som jeg vet appellerer mer til meg enn andre.