”…Opp med hånden den som fremdeles er så idiot at han/hun mener reduserte avgifter og priser på drivstoff i Norge er en viktig kampsak…”
Det var mandag kveld at Islands statsminister Geir Haarde talte til befolkningen i forbindelse med finanskrisen som nå treffer Island nådeløst.
Gud velsigne Island! – avsluttet Islands statsminister Haarde sin tale. Da hadde han meddelt befolkningen at landet er på randen av økonomisk konkurs.
Ikke siden Den lille istid fra 1400-tallet til midten av 1800-tallet har det vært kjøligere i våre venners land, Island.
De skandinaviske landene har nylig gitt den Islandske stat et milliardbeløp i lån, blant annet for at banken Glitnir skulle reddes gjennom nasjonalisering. Men det er som en spøtt i havet for islendingene.
Bankene Kaupthing og Landsbanki sliter også. Og det skal et rent lite under til for at det ikke skal gå dem like ille som Glitnir.
Problemet til Island er at disse tre bankene har vokst seg så store at staten ikke har økonomiske muskler til å redde dem alle.
I et land hvor den gjennomsnittlige arbeider nesten 50 timer pr uke, så har finanskrisen rammet Island hardt på mange måter.
Landet har gått inn i en fase som både en lege og finansanalytiker ville kalt for depresjon.
Islands sentralbanksjef Ingimundur Fridriksson har tidligere pekt på tre faktorer som årsak til overopphetingen av den islandske økonomien:
i) Byggingen av energi- og aluminiumverket i 2003. ii) Liberaliseringen av finansnæringen, der private banker nå kunne låne ut penger til private mot kausjon, som gjorde at låneopptaket, og dermed det private forbruket økte. iii) Reduksjonen av direkte og indirekte skatter, som sammen med en økning i folks inntekter, ga en rask økning av disponibel inntekt.
Island med sine omtrentlige 305.000 innbyggere (Hordaland har omtrent 465.000 innbyggere) har blitt et skrekkens eksempel på liberalisering av finansnæringen og reduserte skatter.
Fundamentet i velferds-Norge er vår skatte- og avgiftspolitikk samt de naturgitte gavene i form av fiskeri, vannkraft, olje og industri.
Det er derfor et tankekors at FrP med Siv Jensen og Per Sandberg i spissen oppriktig talt tror og mener at liberalisering av finansnæringen og reduserte skatter er løsningen i Norge.
Det er et skremmende – men viktig signal FrPs mest sentrale politikere gir velgerne i god tid før valget: FrP vil endre de grunnleggende forutseningene for fundamentet i velferdsstaten Norge.
FrPs politikk er som saltvann i murpussen. Det er et elendig blandingsforhold. Og det vil få alvorlige konsekvenser.
Jeg er atteist og humanist. Men jeg tror mer på Islands statsminister sine velsignelser, enn FrPs dugelighet til å styre Norge.