Opprøret på Island fortsetter, selv om Geir Haarde i går gikk av som statsminister. Nå vil demonstrantene at samtlige politikere og sentralbanksjefen må gå av.
Med kopper og kar, trommer islandske demonstranter nå daglig utenfor Alltinget for å bli kvitt hele den politiske ledelsen og sentrale skikkelser i sentralbanken. De har lyktes så langt i sine krav. Og siste mann som krøp ut av Alltingets bakdør var altså statsminister Geir Haarde.
Blant annet etter å ha blitt ribbet for støtte fra den sosialdemokratiske koalisjonspartneren Samfylkingin.
– Denne artikkelen er en oppfølger til tidligere publiserte: Finanskrisen – «Gud velsigne Island.»
Wiki: ”Islands politiske system er preget av republikkens parlamentariske system, basert på demokrati og flerpartivalg. Med statsministeren som regjeringssjef. ”
Islands president er Ólafur Ragnar Grímsson. Mange ville sammenlignet hans oppgaver med borgermester Herman Friele i sin tid i Bergen fra 2003-2007. Begrenset makt. Plenty med lett seremonielle oppgaver.
I det politiske kaoset man ser på Island, har president Grímsson plutselig fått en betydelig mer viktig rolle med å finne løsninger på floken. Han har nå bedt det sosialdemokratiske partiet Samfylkingin om å gjøre forsøk på å danne regjering, blant annet sammen med den venstregrønne bevegelsen Vinstri hreyfingin – grænt framboð.
Samfylkingin og Vinstri hreyfingin – grænt framboð er avhengig av Framsoknarflokkurin støtte for å kunne danne en ny mindretallsregjering.
Selv om Framsoknarflokkurin oversatt til platt norsk blir Fremskrittspartiet, så er det ikke på ytterste høyrefløy man finner dem plassert.
Framsoknarflokkurin ble etablert etter at Bændaflokkurinn (Bondepartiet) og Óháðir bændur (Uavhengige bønder) slo seg sammen i 1916. Partiet er trygt plassert i sentrum, og har tradisjoner for å delta i regjeringssamarbeid og dannelser både mot ventre og høyre i politikken. Altså rimelig likt Senterpartiet i Norge.
Det er interessant at man på Island nå kan se at en rødgrønn regjering eventuelt dannes, med det formål å rydde opp etter statsminister Geir Haarde og Sjálfstæðisflokkurinn (Selvstendighetspartiet).
Sjálfstæðisflokkurinn har vært det klart største partiet på Island. Venstresiden derimot har marginalisert seg selv med å konstant bryte ut i fraksjoner og danne nye partier og Reykjavik-grupperinger. Nå prøver man å samle seg i bånn, og sammen med sentrum gjøre forsøk på å danne et alternativ som kan løfte Island ut av krisen. Det vil ta tid.
Før Island bytter ut kopper, kar og trommer – og atter en gang samlet kan synge sin nasjonalsang Lofsöngur, så er det store oppgaver som må løses.
Jeg har tidligere antatt at den norske regjeringen har reservert seg mot å helhjertet gå inn for å hjelpe Island ut av finanskrisen. Blant annet med bakgrunn i at den norske rødgrønne regjeringen fører en annen type politikk basert på et annet ideologisk grunnlag enn hva Geir Haardes islandske regjering førte.
Det fikk fatale følger for Island å liberalisere finansnæringen. Det var ingen politisk brems på det private låneopptaket og det enorme forbruket. Samtidig som regjeringen rokket ved fundamentet i en fornuftg skattepolitikk.
En ny regjering på Island, en koalisjon mellom venstresiden og sentrum vil garantert møte mer lydhøre politikere i Skandinavia, med Norge i spissen. Men det forusetter en klar kursendring. Vekk fra høyreorientert politikk og økonomistyring.
I 1262 ble Island underlagt den norske kongen etter å ha vært fristat siden 930. I 1262 følger Island med på kjøpet når Norge legges under Dansk styre. I 1944 fikk Island endelig sin uavhengighet fra Danmark.
I 2009 ser vi at øyen like sør for polarsirkelen aldri har vært nærmere sammenbrudd og er avhengig av støtte fra sine naboland for å komme ut av krisen.