Det nærmer seg seriestart i Tippeligaen. Vi skriver 2009. Partoutkort er ikke kjøpt, skjerfet er ikke vasket. Gode gamle ritualer holdes ved like.
– Første versjon av denne artikkelen ble publisert den 7.april 2007.
Ekte fotballsupportere står, oppreist, og ser fotball. Vasker ikke skjerfet. Ekte supportere fikser seg heller ikke partoutkort, men lider seg gjennom kø og kamp for billettene. Ekte supportere mener regn og drittvær er hjemmebanefordel.
Sesongen 2002: Det var kvalifisering. Brann hadde slitt seg gjennom en hel sesong. Det ble nesten jumboplass. Redningen var å vinne kvalikk-kampene mot Sandefjord. Kampen mot nedrykk, nærmest på liv og død.
Det startet allerede i sesongens første hjemmekamp, den ble avjørende. Alle tvangstanker og riutaler gikk til helvete. Brann vs Moss. Ekte lidelse fikk et navn. Hans Erik Ramberg pisset på Brann og Moss tok med seg 3 poeng. I kampens hete endte pølse i brød – klint ut over skjerfet. Intens lukt av bodsennep var min følgesvenn gjennom resten av sesongen.
Ritualer: Vi hadde alle fått oss nye flotte drakter. Sånne som kan vendes og har både hjemme og bortedrakt. Et must for ekte supportere. Men fan så masse kluss det lagde for oss. Supportergjengen kom helt ut av rytme:
Gjennom en hel sesong prøvde vi å finne den rette bring-lykke-kombinasjonen. Han med tjukke hofter og briller prøvde bortedrakt på hjemmebane. Den lille tykke sleggekasteren hadde skjerf bundet fast både på venstre og høyrearm, mens det burdet vært knyttet rundt hodet. Undertegnede hadde klusset med pølse i brød. Den lange staken med rødt hår forsøkte å ikke barbere vekk dunet på kampdagen.
Sånn rotet vi gjennom en hel sesong. Klusset med ritualene. Og det var et steike kjør for å prøve å treffe «rette overtroen» igjen.
Overtro og Moseboken: Brann vs Trønderne: 2-3. Brann vs Sogndal: 2-3. Brann vs FK Sudova (Uefa): 2-3. Brann vs Hovding (cup): 2-3. Brann vs Viking: 2-3. Det ble noe pussig hellig over hele sesongen. Kapittel 2.3 Siste kapittelet i Moseboken. Og ikke en eneste kjeft av oss ekte supportere hadde et snev av de kristne verdier. Humanister, ateister, rævhøler og stril.
Tilbake til begynnelsen på slutten: Vi hadde felt tårer. Vi hadde skreket «hater, hater, hater Karadas». Vi hatet Enga. Vi hatet ledelsen i Idrettsveien 47. Sesongen 2002 var en eneste lang tragedie og kamprop med hat.
Nå skulle vi nedkjempe Sandefjord, Keiko og hans undersåtter fra hvalfangerbyen. Første kvalikk, på bortebane, endte i et kjedelig men akseptabelt 0-0.
Så skulle det avgjøres. På hjemmebane. Vi stakk innom Sleiren og fikset billetter. Nervene var klistret tå til fingertupp. Lidenskap var snudd til lidelse. Det snødde. Masse. Minusgrader, kald vind.
Vi hadde samlet en stor tropp. I motgang skal vi fan stå opp for Brann. Til og med en latterlig høy østlending hadde slått seg samme med oss. Og vi hadde stiftet bekjentskap med en farlig fyr fra Arna som var villig til å drepe ledelsen, treneren og spillerne til Brann om de ikke presterte.
– Siden dette var blant tidenes verste sesonger, så fikk supporterne innvilget kravet om at buljong skulle serveres før, under og etter kamp på stadion.
1-0: Knotten fra Øygarden. Talentet fra Leeds. Tidligere, visstnok, en bedre fotballspiller enn Jonathan Woodgate, men hvis navn ikke skal nevnes, banket inn 1-0 for Brann. Men stadionspøkelset var likevel ikke fornøyd. Skulle Brann ha noe å gjøre i den øverste divisjonen så ville vi se Sandefjord maltraktert.
Vår venn, den løse kanonen fra Arna var klar; Foran seg hadde han lainet opp et arsenal med snøballer. (Også kalt et middel for å ta i bruk sin ytringsfrihet – overført fra verbal til fysisk forstand).
– Undertegnede hadde skvulpet buljong på skjerfet. Den herlige duften av sterk bodsennep sesongens første kamp – blandet med salt buljong løsnet selv den tøffeste frost i nesen.
2-0: Brann doblet ledelsen. Nok en gang var det et rævhøl som scoret.
2-1: I det 90.minutt scoret Sandefjord. Det sto 2-1. Keeper Rønningen vandret en lang tur ut, rundt og i sirkler omkring i feltet. Dret seg ut. Hånet fra hjemmesupporterne jallet.
– I angst for at spillerne ikke skulle forstå hva denne kampen betydde for supporterne, så sørget vår venn fra Arna for at snøballene føk gjennom luften.
Overtid: Flere minutter overtid. Brann er en halvmeter fra å rykke ned. Ball snisser stolpe. Så blåses kampen endelig av. Vi står rystet tilbake. Folk griner. Folk er hese. Vi har stått i minusgrader, bare i Branndrakt, stilongs og bukse.
– Han latterlige høye østlendingen går rundt og rister på oss av glede. Løfter opp. Rister.
Sesongen er over. Brann lever videre i øverste. Buljongen på skjerfet har frosset drakt og skjerf sammen. Bodsennepen fremstår som et stivt utsnitt av Buskerud fylke. Sammen representerte den syrlige blandlingen av buljong og sennep hele 2002-sesongen på et matnyttig måte.
– Vi hadde endelig hjemmebanefordel. Vi sto opp for Brann. Vi vasket ikke skjerfene. Eller draktene. Vi fant tilbake til lykke-ritualene.
Det tok flere timer før fingrer og tær var lettet fra frost og nerver. Skjerfet ble slengt over sofakanten. Der ble det hengende i flere uker. Så tok jeg affære. Sesongen 2002 ble vasket vekk. En gang for alle. Skjerfet som stammer fra den gang det het Brann SupporterClub fikk sin første vask. En ekte supporter ordnet opp.
Siden 2002-sesongen har vi gått med hjemmedrakten vendt frem når Brann spiller kamper på hjemmebane. Og vendt en annen vei ved bortekamp. Vi vokter oss for stadionspøkelset. Står og ser fotball. Vi kjøper ikke partoutkort. Har skjegg som kan gro, på virkelig, på kampdagen.
Vi er Brannkamerater. Trygt plassert på venstresiden. Før enhver ny sesong, er forrige glemt:
– I år vinner Brann serien – igjen.