Da jeg så Gregg Arakis Totally Fucked Up (1993) for første gang, satt jeg igjen med en følelse av tilfredshet og lettelse over at her – endelig – fantes en film om homofile ungdommer som ikke først og fremst var en historie om å stå fram. Og jeg hadde samme følelsen da jeg så Arakis gjennomsbruddsfilm The Living End (1992). Her hadde vi en film som gjorde hovedpersonenes legning til en like vesentlig del av handlingen som den hadde vært i en hvilken som helst mainstream Hollywood-film, men istedet for å si seg fornøyd med å være bare enda en film om selvforaktende unge homser, brukte filmen denne innsikten til å skape en reell outsiderposisjon. Jeg så rett og slett ikke den samme viljen til å underordne det heteronormative samfunnet vanlige framstilling av homofili.
Men ganske snart, og med god hjelp fra Glyn Davis’ utmerkede essay om Gregg Araki, camp-estetikk og New Queer Cinema i Michelle Aarons (red.) antologi New Queer Cinema. A Critical Reader (2004), ble slått av i hvilken sosial og politisk kontekst begge disse filmene ble laget. Du trenger ikke være fundamentalistisk tilhenger av historisk materialisme for å finne igjen noen grunntrekk ved hvordan det (må ha vært) å være homo i USA på tidlig nittitall i disse filmene. Jeg er ganske sikker på Gregg Araki ville ha seg frabedt å bli omtalt som en eksplisitt politisk filmskaper, av frykt for at en ren politisk lesning av filmene hans ville skygge for deres åpenbare kreativitet og uforutsigbarhet. Derfor ville antagelig ikke filmaktivist falle i særlig bedre jord, med alle sine assosiasjoner til filmatisk fordekt propaganda, men likevel: Det er fristende å anta at disse filmene styrte klar av stå-fram-historiens individualistiske innadvendthet simpelthen fordi fordi det dengang faktisk fantes mer presserende saker på agendaen. Eller kanskje heller at viktigere saker var i ferd med å forsvinne fra agenda, og behøvde å belyses på nytt.
Som for eksempel det å overleve. Tidlig på nittitallet, da den amerikanske filmkritikeren B. Ruby Rich oppsummerte den nylige bølge av selvbevisste og kompromissløse filmer om skeiv seksualitet under samlebetegnelsen New Queer Cinema, var noen endelig i ferd med å fylle det tomrommet som hadde oppstått i framstillingen av the gay experience i amerikansk film i kjølvannet av AIDS-epidemien og politiske bevegelser. Hvis homofile overhodet hadde vært å finne i amerikansk mainstream-film til da, var det enten som endimensjonale, morsomme hysterikere eller som deprimerte, døende AIDS-ofre, som var med først og fremst for å få det antatt heterofile publikummet til å føle seg storsinnet for i det hele tatt å bry seg. Når eksponentene for New Queer Cinema (de mest kjente av dem er Gregg Araki og Todd Haynes, senere kjent for Far From Heaven og I’m Not There) så ut til å omfavne en marginalisert outsiderposisjon, både i filmene og i filmmiljøet, var det hovedsakelig fordi denne ga dem muligheten til å ta opp skeive spørsmål på deres egne premisser. Idag, når den skeive estetikken kan sies å ha blitt glattet ut og overtatt av en mer mangfoldig mainstream (i en slik grad at Rich, ikke uten et visst vemod, i en artikkel ved nittitallets avslutning erklærte New Queer Cinema for en avsluttet epoke), kan Gregg Arakis tidlige filmer nok virke innadvendte og nesten fiendtlige på grensen til kontraproduktive, i sin kontante avvisning av det heteronormative majoritetssamfunnet. Men å forsøke å forstå dem i en sosial kontekst er likevel ikke ment å ta fra dem noe av deres relative kvaliteter.
I sitt kapittel om AIDS i New Queer Cinema. A Critical Reader argumenterer Monica Pearl overbevisende for at dette er et av de ubestridelige omdreiningspunktene for denne filmatiske tendensen, og selv om hun bare såvidt nevner The Living End og Totally Fucked Up, kan de stå som eksempler på mangfoldet i NQC, og tilmed mangfoldet innenfor en enkelt regissørs filmografi. La oss først se på The Living End, en roadmovie om to unge HIV-smittede menn, som er nokså aggressiv i tonen. Nærmest som for å provosere, kommer Araki her nær å postulere at det dødsbudskapet som smitten innebar faktisk kunne innvarsle et livgivende øyeblikk. Med følelsen av at livene deres uansett ikke står til å redde, begir Jon og Mike seg ut på en reise i tilfeldig vold, tilsynelatende overbevist om at vissheten om deres dødelighet fritar dem for både ansvaret for og konsekvensene av ugjerningene deres. At dødsbudskapet får en slik frigjørende funksjon skal selvfølgelig heller sees som en midlertidig overlevelsesstrategi enn som en bokstavelig forherligelse av AIDS. Men slike åpenlyse provokasjoner (gjelder ingen regler for folk som vet at de skal dø?), kombinert med en visuelt konfronterende stil og en fortellerstil rik på absurde plotmessige blindgater og bad taste-innslag – deriblant ofte pinlig dårlig skuespill – gjør det ikke vanskelig å se hvorfor filmen har fått en sentral plass i historien om New Queer Cinema. Selv om den er klar over sitt eget politiske potensial, nekter den seg aldri en anledning til å være underholdende, og selv om den er (bevisst) moralsk tvilsom, lyktes den i det minste i å vise at hvis den nye generasjonen homofile menn skulle gå under i tristesse og dommedagsstemning, så skulle det i det minste skje på deres egne premisser. Som film betraktet er The Living End et salig rot, men hvis du går til den med en høy toleranse for kynisme og ellers forsøker å se den mot sitt konkrete historiske bakteppe, er den stadig severdig.
AIDS-spørsmålet er vevet tettere inn i selve kjernen av Totally Fucked Up.Stilen er stadig røff og nærmest skisseaktig, men ambisjonsnivået er uansett høyere enn i The Living End. Filmen låner mye av sitt visuelle uttrykk fra dokumentarfilmen, og gjør også god bruk av en tørr, slagordpreget humor, som via noen metakommenterende tekstplakater gir interessante små dykk ned i ulike ved opplevelsen av å være ung og homo. Likevel føler jeg at Araki fra tid til annen blir litt for redd for at det som i bunn og grunn er en historie om alle de tingene majoritetssamfunnet ikke liker å tenke på at unge mennesker må hanskes med, eller enda mindre sette spørsmålstegn ved, faktisk skal bli tatt på alvor. Langt på vei klarer imidlertid Totally Fucked Up å kombinere den anarkistiske følelsen fra forgjengeren med et mer ambisiøst forsøk på å kartlegge de vanskelige vilkårene hovedpersonene lever under. Men bare for å understreke at filmen har befriende lite til felles med de fryktede (og redselsfulle) awareness movies som katalogen er så full, må jeg få nevne en scene hvor gutta diskuterer hvem som var den første kjendisen de forelsket seg i. Både River Phoenix og Matt Dillon blir nevnt. Kanskje det var tider, likevel?
Et av B. Ruby Richs kriterier for at en film skulle kvalifisere til New Queer Cinema-betegnelsen var at den skulle være underholdende, og både i Totally Fucked Up og i sin neste film, The Doom Generation (1995, hvis nihilistiske tone trekker en linje tilbake til The Living End), benyttet Araki sjansen til å gi et selvironisk lite nikk til den tradisjonen han nå hadde blitt skrevet inn i. Det kom til uttrykk i at han i fortekstene stemplet filmene som respektivt ‘en homoseksuell film’ og en ‘heteroseksuell film av Gregg Araki’. Doom Generation nekter selvfølgelig å la seg sette i bås på denne måten, ettersom forholdet mellom den voldelige og impulsive Xavier (Jonathan Schaech) og den mer skjøre Jordan (James Duval, som likner på hva kanskje kan få ved å spleise Johnny Depp og Keanu Reeves, noe som absolutt ikke ser så ille ut. Dessverre ha han i så tilfelle fått skuespillergenene til Reeves) har klare homoerotiske undertoner. Arakis stempling av sine egne filmer på denne måten kan derfor forstås som en ironisk kommentar til andres konstante behov for å på forhånd forme hvordan vi ser filmene hans.
Når det er sagt, ville min nokså mangelfulle første lesning av disse filmene framstå som mer tilgivelig i lys av hvordan de blir presentert av distributøren. Her er det fint liten bevissthet om de politiske implikasjonene, eller AIDS-spøkelset, for den saks skyld. På DVD-utgivelsen av Totally Fucked Up leser jeg for eksempel (jeg siterer på engelsk) at dette er «[a] self-conciously cool story of the gay teen underground (…) New Queer Cinema at its edgiest“. Da hjelper det lite at man så pliktskyldigst legger til at filmen også gir oss «the messed up lives of six gay LA teenagers, as they try to keep it together in the face of AIDS, homophobia, queerbashing and infidelity“. De store faktene er reservert til framstillingen av filmens mer uforpliktende kulhet. Likeledes heter det om Nowhere (1997), som selv om den ikke er eksplisitt NQC i form deler visse tematiske likheter, at “[h]ip, hilarious and visually stunning, Nowhere is a pretty cool place to be“. Stuvet fulle av hovedsakelig meningsløse buzzwords (finnes det et mer utbrukt ord i kommersiell engelsk enn ‘edgy‘? Eller ‘hip‘? ‘Cool’? Til overmål som i ‘self-conciously cool? Nåde!), mister filmene umiddelbart all eventuell subversiv kraft. Isteden for å si noe som helst meningsfylt om selve filmene, fungerer denne lista av døde adjektiver heller som en garantist for at seeren konsentrerer seg om hvilken kulturell kapital hun kanskje kan presse ut av å si at han har sett dem, heller enn deres politiske og kulturelle betydning.
Jeg skriver ikke dette for å hevde at det finnes en eneste, autoritativ forståelse av disse filmene. Som så ofte ellers her på Skrivekollektivet handler det først og fremst om en anbefaling. Derfor; du bør se alle de fire her omtalte filmene, og se om du liker den. Deretter bør du se Mysterious Skin. Den vil du elske.
__________________________
FILMER:
‘The Living End’ (1992) ble nylig gjenutgitt på DVD i Storbritannia, og er tilgjengelig fra play.com
‘Totally Fucked Up’ (1993) er tilgjengelig fra play.com
‘The Doom Generation’ (1995) er tilgjengelig fra Platekompaniets nettbutikk.
‘Nowhere’ (1997) er tilgjengelig fra play.com
‘Mysterious Skin’ (2004) er tilgjengelig fra Platekompaniets nettbutikk.
_____________________________
BOK:
Michelle Aaron (ed.): New Queer Cinema. A Critical Reader er tilgjengelig fra Amazon.
**
Jørgen Lien