Dette skulle være en triumferende sommer for den rødgrønne opposisjonen i Danmark. Socialdemokraterne var endelig iferd med å bygge opp et tillitsfullt forhold til Socialistisk Folkeparti, og det liberale sentrumspartiet Det Radikale Venstre (R) hadde entydig valgt side; de peker på Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt som sin statsministerkandidat. Samtidig står Lars Løkke Rasmussens borgerlige regjering til knes i egne problemer. Regjeringsslitasjen som ble ble synlig under sluttetappen av Anders Fogh Rasmussens regjeringstid er blitt enda tydeligere, pakken for å skape budsjettbalanse var upopulær, koalisjonspartner Det Konservative Folkeparti slet med en utenriksminister og partileder, Lene Espersen, som skjøttet sin familie bedre enn sitt politiske embete, og regjeringspartienes manglende popularitet klar tilmed å blåse liv i Liberal Alliance, eks-Radikale Anders Samuelsen Don Quixote-prosjekt til høyre for regjeringen.
Sommeren var også slik, lenge. Espersens forklaringsproblemer forsvant ikke, og det var åpenbart for alle at LAs framgang mer skyldtes misnøye med Venstre og Konservative enn en generell høyrevind blant velgerne; hvis LAs meningsmålinger gikk inn ville det bety rødgrønn valgseier. Opposisjonen klarte endatil å skape forsommerens store politisk-substansielle snakkis; et forslag om trepartsforhandlinger for å spare 15 milliarder kroner på offentlige budsjetter, om nødvendig ved fleksibel økning av arbeidstiden. Regjeringan framsto som uinspirert, reaktiv og bakpå i forhold til den politiske debatten. Men i takt med at den rødgrønne opposisjonen begynte å bli oppfattet mer og mer som en blokk – verken S eller SF føler lenger noe særlig ubehag ved å bli oppfatter som forlengelser av hverandre – kom også mer negativ oppmerksomhet. Var det hold i de økonomiske planene? Kunne forestillingen om at den elegante, velbemidlede Helle Thorning-Schmidt ikke egentlig representerte vanlige arbeidsfolks interesser gis en ekstra omdreining? Svaret var ja, og mer til. Det tok bare en stund før det fikk satt.
Debatten omkring Helle Thorning-Schmidts valg av privat framfor offentlig skole for sine barn gikk rett til kjernen av denne forestillingen. Uansett hvor mye Socialdemokraterne forsøkte å framstille det som nær en logisk forlengelse av kritikken av regjeringens underfinansiering av utdanningssektoren, tok det seg ikke godt ut. Dette hang først og fremst sammen med at det sosialdemokratiske forsvaret for fellesskolen ikke bare er pragmatisk – den offentlige skolen skal være så god at den kan gi alle barn en god undervisning – den er også ideologisk. Det handler nemlig også om troen på det at barn fra alle samfunnslag går i den samme skolen, vil gi økt læringsutbytte og respekt for forskjellighet. Når framtredende sosialdemokrater nå sto fram og indirekte kastet denne ideologiske dimensjonen på båten – ivrig sekundert av talsmann Henrik Sass Larsen, som insisterte på at hvem som drev skolene nå var et irrelevant og tilmed smålig spørsmål – fryktet man i partikretser at det kunne svekke troverdigheten i kritikken av Løkke-regjeringen. Og hva med alle dem som ikke hadde råd eller tid til å ta sine barn ut av den offentlige skolen? Avstanden mellom Thorning og kjernevelgerne virket økende.
Likevel var det ikke før den siste skattesaken eksploderte at Thornings posisjon som Danmarks sanssynlige neste statsminister virkelig var truet. Socialdemokraternes leder innrømmer nå nemlig at hun har oppgitt feilaktige opplysninger til skatteetaten angående sin manns skattestatus. Ektefellen Stephen Kinnock pendler mellom Danmark og Sveits, men Thorning har gitt motstridende signaler om hvor mange dager i året han oppholder seg i Danmark, noe som kan ha konsekvenser for om han er skattepliktig til Danmark, og for parets felleseide bolig i København. Lederen insisterer på at hun ikke har gjort dette med vilje, men har kalt den en dypt beklagelig slurvefeil. Problemet er bare at det ikke nødvendigvis vil stoppe med det.
For det første er det potensielt straffbart å oppgi feil opplysninger til det offentlige, og borgerlige ungdomspartier har i ren fryd anmeldelt S-lederen til politiet. For det andre kan de samme menneskene som ble opprørt over mangelen på samsvar mellom ord og handling i privatskolespørsmålet oppfatte dette som nok et eksempel på at Thorning gladelig svinger med den moralske pisken overfor alle andre enn seg selv. Og for det tredje gir det et etterlengtet pusterom for en utmattet borgerlig regjering uten særlig annet enn selve makten som styringside.
Det er uvisst hvor svekket Helle Thorning er. Det aller viktigste er selvsagt at det ikke kommer flere saker som denne. Vi vet av efaring med norske forhold at forestillingen om at man ikke er hundre prosent oppriktig i forsøket på å unnskylde og å rydde opp, kan være like skadelige som den opprinnelige saken i seg selv. Dernest er det vesentlig at Socialdemokraterne, sekundert av SF og De Radikale, hurtigst mulig får flyttet diskusjonen over på politikk igjen. Det høres paradoksalt ut: Hovedoppgaven til en opposisjonsblokk som vil overta makten er som regel å snakke så lite om politikk som mulig, og istedet bombardere velgerne med ladede retoriske spørsmål om hvorvidt de virkelig vil at regjeringen skal fortsette. Men jo sterkere det politiske presset fra opposisjonen er, jo oftere kommer en allerede svekket regjering til å gjøre fotfeil, av både politisk og taktisk-personalmessig art. Derfor er det godt å se at SF og De Radikale slutter rekkene bak Helle Thorning, iallfall inntil videre. På kort sikt kan det faktisk være ønskelig hvis De Radikale for eksempel går ut med en sak hvor de er politisk uenige med S og SF, om ikke annet så fordi det muligens vil dreie diskusjonen bort fra Thornings skattespørsmål, og over på hva en rødgrønn regjering vil gjøre for Danmark. Misnøyen med Løkke blir ikke borte selv om skepsisen til Thorning øker.
Det er to svekkede statsministerkandidater som møtes i neste folketingsvalg, sannsynligvis – og senest – neste år. Etter å ha blitt revet ned fra de høye tinder, må de rødgrønne nå omstille seg på å vinne makten på gamlemåten; velger for velger, og ved å trekke opp kontraster mellom det som for mange uansett vil være et valg mellom to høyst uperfekte alternativer. Den innsikten kan kanskje ha styrket Socialdemokraterne – hvis blødningen stopper nå.